Lysne psykolog hjem

Stress i kroppen – når kroppen aldri går av vakt

Noen ganger er det kroppen som først forteller at belastningen har blitt for stor. Stress i kroppen kan gjøre at du våkner før vekkerklokken, skvetter av telefonen og ikke finner ro, selv når livet rundt deg er stille. En historie fra klinikken, gjenfortalt av Carina Wang Baksaas.


Når kroppen aldri går av vakt: Stress som setter seg i kroppen

Jeg sier ofte at jeg ikke er spesielt stresset.
Hvis noen spør, svarer jeg at det er litt mye akkurat nå, men at det går fint. Det er jo alltid litt mye. Jobb, avtaler, meldinger som skal besvares, mennesker som trenger noe, ting som må ordnes før helgen. Ikke noe dramatisk.
Jeg har kontroll. I hvert fall er det det jeg forteller meg selv. Likevel kjenner jeg stadig mer stress i kroppen, som om den ikke har fått beskjed om at alt er under kontroll.
Den våkner før vekkerklokken. Ikke fordi jeg er uthvilt, men fordi noe i meg allerede har begynt på dagen. Hjertet slår litt for fort. Kjeven er stram. Skuldrene ligger høyere enn de burde, og før jeg har stått opp, har hodet rukket å gå gjennom det meste som skal skje. Jeg merker det ikke alltid lenger. Det har vært sånn lenge.


Når stress setter seg i kroppen

På jobb kan jeg sitte helt stille foran skjermen og samtidig kjenne det som om kroppen løper. Jeg leser en epost og kjenner magen stramme seg før jeg egentlig har forstått innholdet. Telefonen vibrerer, og hjertet hopper. Noen skriver «har du to minutter?», og jeg begynner å tenke gjennom hva jeg kan ha gjort galt.
Ofte er det ingenting.
Et spørsmål. En avklaring. Noe helt hverdagslig.
Kroppen rekker bare å reagere før virkeligheten får sagt sitt.
Det er kanskje det som er mest slitsomt. At alarmen går så fort.

Jeg vet at det ikke er farlig at noen ringer. En full innboks er heller ikke en krise. Jeg vet at jeg ikke trenger å skynde meg når jeg går gjennom butikken etter jobb.
Likevel går jeg fort.
Jeg går fort nesten overalt.
Hvis personen foran meg beveger seg sakte, kjenner jeg irritasjonen med en gang. Ved rødt lys trommer fingrene mot rattet. Når kortterminalen bruker et ekstra sekund, kjenner jeg det i brystet.
Skynd deg.
Jeg vet ikke helt hva jeg skynder meg til.
Hjem, kanskje.

Problemet er at kroppen ikke roer seg der heller.
Jeg kan ligge på sofaen med serien jeg har gledet meg til hele dagen, og likevel være ute av stand til å følge med. Jeg tar opp telefonen. Legger den fra meg. Sjekker jobbmailen uten at noen har bedt meg om det. Reiser meg for å rydde noe som helt fint kunne ligget til i morgen.
Når jeg endelig setter meg ned igjen, kjenner jeg rastløsheten i beina.
Det er som om kroppen spør hva vi har glemt.
Noe må det være.
Noe burde jeg gjøre.

En gang sa kjæresten min at jeg aldri sitter ordentlig i sofaen.
Jeg lo.
Så begynte jeg å legge merke til det.
Jeg sitter på kanten. Ett bein under meg. Telefonen innen rekkevidde. Jeg reiser meg flere ganger. Setter på en vaskemaskin. Henter vann. Finner noe som bør ryddes bort.

Jeg hviler på en måte som fortsatt ser ut som aktivitet. Det kan være vanskelig å forstå Hvorfor klarer jeg ikke å slappe av, selv når det endelig er tid til å hvile?
Det verste er kanskje nettene.
Jeg er utslitt når jeg legger meg, så sliten at øynene svir. Likevel kan det ta lang tid før søvnen kommer. Hodet begynner å spille gjennom dagen. Ting jeg sa. Ting jeg burde ha sagt annerledes. Oppgaver som venter i morgen.

Så kommer tankene som ikke engang fortjener plassen de får.
Husket jeg å svare på den meldingen?
Når var tannlegetimen igjen?
Burde jeg ha satt på alarmen tidligere?
Noen ganger må jeg sjekke.
Ikke fordi det er viktig.
Fordi kroppen ikke lar meg slippe det.

Når jeg først sovner, sover jeg lett. En lyd i oppgangen er nok. Kjæresten snur seg, og jeg er våken. Telefonen vibrerer ute på kjøkkenet, og hele kroppen registrerer den.
Om morgenen sier klokken at jeg har sovet i sju timer.
Kroppen sier noe annet.
Jeg har blitt veldig flink til å leve med stress i kroppen, uten at noen legger merke til hvor sliten jeg egentlig er.
Jeg sminker meg. Drikker kaffe. Møter presis. Ler når noen sier noe morsomt. Gjør jobben min. Husker bursdager. Handler middag på vei hjem.
Ingen ser noe dramatisk.
Det er heller ikke dramatisk.
Det er bare konstant.


Når stress i kroppen blir en del av hverdagen

Jeg tror det er derfor jeg lot det gå så langt.
Hvis jeg hadde kollapset, ville jeg kanskje forstått det. Hvis jeg hadde blitt liggende i sengen eller begynt å gråte på jobb, ville noen ha sagt at dette ikke går.
I stedet fortsatte jeg å fungere.
Det finnes nesten ingen belønning som er større enn å klare mye når man egentlig er sliten.
Folk sier at du er effektiv.
Robust.
At de ikke skjønner hvordan du rekker alt.
Du smiler og tar det som et kompliment.
Ingen spør hvorfor du aldri klarer å stoppe.
Jeg spurte heller ikke meg selv.

Det begynte å endre seg en lørdag.
Jeg hadde fri.
Ordentlig fri.
Ingen planer eller avtaler før kvelden, det var ingen steder jeg måtte være.
Jeg hadde gledet meg hele uka til å sove lenge.
Klokken 06.12 var jeg våken.
Jeg lå stille og prøvde å sovne igjen, men kroppen hadde allerede startet. Hjertet slo hardt nok til at jeg kunne kjenne det mot madrassen. Jeg tenkte på en oppgave jeg ikke skulle gjøre før mandag. Så på noe jeg hadde glemt å kjøpe. Deretter på en samtale fra tidligere i uka.
Jeg prøvde å puste rolig.
Det gjorde meg bare mer oppmerksom på hvor urolig jeg var.

Til slutt stod jeg opp.
Jeg ryddet kjøkkenet. Satt på en vask. Besvarte to jobbmailer. Brettet klær. Lagde kaffe.
Klokken var fortsatt ikke åtte.
Jeg husker at jeg stod midt på kjøkkengulvet med kaffekoppen i hånden og plutselig begynte å gråte. Ikke fordi noe hadde skjedd. Det var nettopp problemet. Ingenting hadde skjedd. Det var lørdag, jeg hadde fri og var hjemme i trygge omgivelser. Likevel oppførte kroppen min seg som om det var noe jeg måtte komme meg gjennom.

Det var en rar sorg i å forstå det.
Jeg hadde ventet så lenge på at livet skulle roe seg at jeg ikke hadde oppdaget at livet faktisk hadde rolige øyeblikk. Det var jeg som ikke klarte å være i dem.
Jeg begynte å tenke tilbake.
Hvor lenge hadde det vært sånn?
Kanskje lengre enn jeg ville innrømme.
Perioder med mye jobb. Noen vanskelige år. Ting i familien. Sykdom. Bekymringer. Ansvar som hadde kommet litt etter litt.

Det hadde alltid vært en grunn til å fortsette. Først skulle jeg bare komme meg gjennom denne uka, så fram til ferien. Når prosjektet var ferdig, ville det sikkert bli bedre. Jeg ventet stadig på at ting skulle roe seg, men det dukket alltid opp noe nytt.
Jeg hadde sagt det til meg selv i flere år.
Kroppen hadde tilsynelatende sluttet å tro på meg.
Jeg tror den lærte at det alltid kom noe nytt.
At avslapping bare var pausen før neste ting.
At det var smartere å være klar.
Så den ble klar.
Hele tiden.

Det har vært vanskelig å ikke bli sint på den.
Jeg har irritert meg over hjertet som slår for fort, magen som knyter seg og skuldrene jeg hele tiden må trekke ned. Jeg har ligget våken og tenkt at hvis kroppen bare kunne oppføre seg normalt, ville alt vært lettere.
Etter hvert har jeg begynt å tenke annerledes om det.
Kroppen prøver ikke å ødelegge for meg.
Den gjør akkurat det den har lært.
Den forsøker å være forberedt.
Den vet bare ikke at vakten er over.
Det høres så enkelt ut å lære seg å hvile.
Bare slapp av.
Ta det rolig.
Legg bort telefonen.

Jeg skulle ønske det fungerte slik.
For når kroppen har vært på vakt lenge, kan ro i seg selv føles ubehagelig. Stillheten blir et rom der alt man har holdt på avstand plutselig får plass.
Noen ganger kjenner jeg uro når ingenting skjer.
Det er nesten pinlig å innrømme.
Jeg kan lengte etter en fri helg og så fylle den helt opp når den kommer.
Det føles bedre å være sliten av noe enn å sitte stille og kjenne hvor sliten jeg egentlig er.
Jeg øver meg på det nå.
Ikke på å bli rolig hele tiden.
Det hadde sikkert bare blitt enda en oppgave jeg kunne mislykkes med.

Jeg øver meg på å bli værende litt lenger når kroppen sier at jeg må gjøre noe.
Når jeg ligger på sofaen og får lyst til å sjekke jobbmailen, forsøker jeg noen ganger å la telefonen ligge. Når jeg kjenner at jeg går for fort, prøver jeg å senke tempoet. Ikke fordi det spiller noen rolle hvor fort jeg kommer frem, men fordi jeg vil minne kroppen på at vi ikke blir jaget.
Noen dager fungerer det. Andre dager gjør det ikke det.
Fortsatt kan jeg våkne med hjertet i halsen uten å vite hvorfor.
Forskjellen er kanskje at jeg ikke lenger spør hva som er galt med meg.
Jeg prøver heller å spørre hva kroppen min tror den må beskytte meg mot.
Ofte har jeg ikke noe godt svar.
Da legger jeg hånden over brystet og blir liggende litt.

Det føles nesten latterlig noen ganger. Likevel blir jeg der. Jeg tror kroppen min har brukt mange år på å lære at den alltid må være klar, og da er det kanskje ikke så rart at den trenger tid til å lære noe annet. Kanskje må den erfare at en pause ikke nødvendigvis betyr at noe snart skal skje. Telefonen kan ringe uten at noe er galt, og en tom kalender betyr ikke at jeg har glemt noe. Jeg kan sette meg ned uten å måtte gjøre meg fortjent til det først.

Hvor lang tid det tar før kroppen virkelig tror på dette, vet jeg ikke. Akkurat nå øver jeg på én ting. Når alt er stille, og den gamle uroen begynner å lete etter noe å reagere på, prøver jeg å la stillheten få være der.

Ingen trenger meg akkurat nå. Ingenting haster. Det er ikke noe jeg har glemt.

Jeg er bare her.

Og akkurat nå er det trygt.

Langvarig stress kan påvirke både kropp, søvn og følelsesliv. Les mer om stress, symptomer og hvordan psykologisk behandling kan hjelpe

Publisert 25. oktober 2026

Stress i kroppen – når kroppen aldri går av vakt - Lysne