Når du ikke føler noe: Slik kan depresjon skape tomhet og avstand

«Hei. Hvordan har dagen vært?»

Hun går inn til ham og smiler svakt.

«Helt grei.»

Han forteller noe som skjedde på jobb. Hun nikker og smiler på de riktige stedene, men kjenner at smilet bare er en bevegelse i ansiktet. Det treffer ingenting på innsiden.

Hun har ikke vært ordentlig glad på lenge.

Egentlig er hun ikke særlig trist heller. Hun gråter nesten aldri. Det er mer som om noe har forsvunnet. En tomhet der interessen, nærheten og gleden pleide å være.

Kjæresten legger armen rundt henne. Hun vet at hun er glad i ham. Eller hun vet at hun har vært det. Nå kjenner hun nesten ingenting, og det skremmer henne.

Kanskje har følelsene forsvunnet. Kanskje er hun blitt en person som ikke klarer å elske noen.

Telefonen vibrerer. En venninne spør om hun vil bli med ut på fredag. Hun ser på meldingen, men klarer ikke tanken på å sitte der og forsøke å virke interessert. Hun skriver at hun dessverre er opptatt.

Senere tenker hun at ingen tar kontakt lenger.

Hun ser ikke lenger sammenhengen mellom alle gangene hun har sagt nei, og stillheten som har oppstått rundt henne. Stillheten kjennes bare som en bekreftelse: Ingen savner henne. Hun har blitt kjedelig, tung å være sammen med, en person andre klarer seg bedre uten.

Hun legger seg på sofaen mens kjæresten lager middag.

Hvis det er sånn livet skal være, tenker hun, kan det nesten være det samme.

Vi snakker ofte om depresjon som om det er én sykdom med én årsak. I virkeligheten rommer ordet svært forskjellige forløp.

Noen får én avgrenset depressiv episode. Andre får gjentatte depresjoner med gode perioder imellom. Ved dystymi kan symptomene være mindre dramatiske, men ligge som et grått bakteppe gjennom flere år. En dyp depresjon kan også være del av en bipolar lidelse, selv om det ikke alltid er tydelig før man undersøker om personen tidligere har hatt perioder med mani eller hypomani.

For andre oppstår depresjonen etter tap, traumer eller langvarig belastning. Ikke alle som har vært utsatt for traumer, utvikler PTSD. Hos noen kommer reaksjonen først og fremst til uttrykk som tomhet, selvkritikk, håpløshet og tilbaketrekning.

Det betyr ikke at alle depresjoner har en skjult psykologisk årsak. Kroppslig sykdom, hormonelle forhold, legemidler, rusmidler og biologisk sårbarhet kan også spille inn. Ofte finnes det ikke én forklaring, men flere forhold som har virket sammen.

Diagnosen beskriver symptomene og forløpet. Den forteller ikke nødvendigvis hele historien om hvorfor akkurat dette mennesket ble deprimert.

Negative følelser er en nødvendig del av livet. Sorg kan fortelle at vi har mistet noe. Sinne kan fortelle at en grense er overskredet. Skuffelsen viser at vi håpet på noe som ikke ble slik vi ønsket.

Å ha det vondt er ikke det samme som å være deprimert.

I ICD-10 beskrives depressive episoder blant annet gjennom senket stemningsleie, tap av interesse og glede og redusert energi. Søvn, appetitt og konsentrasjon kan endre seg. Selvfølelsen svekkes, og tanker om skyld, verdiløshet eller en mørk fremtid kan få større plass.

Men depresjon kjennes ikke alltid som sterk tristhet. Den kan også oppleves som fravær. Maten smaker mindre. Samtaler krever arbeid. Ting man tidligere gledet seg til, blir avtaler man må komme seg gjennom.

Til og med kjærligheten kan kjennes som om den ikke er der mer.

Når evnen til å kjenne interesse og glede blir svekket generelt, kan det også bli vanskelig å kjenne nærheten til en kjæreste, et barn eller en venn. Det betyr ikke nødvendigvis at relasjonen er feil. Noen ganger er det depresjonen som har lagt seg mellom personen og følelsene.

Store beslutninger kan derfor være uheldige å ta mens alt oppleves flatt. Det som kjennes som en sannhet om forholdet eller livet, kan også være farget av en tilstand som har gjort nesten alt utilgjengelig.

Depresjonen påvirker ikke bare hva du føler. Den påvirker også hvordan du ser på deg selv og forklarer det som skjer rundt deg.

Når venninnen slutter å spørre, sier selvkritikken at hun sikkert er lei av deg. Når kjæresten virker sliten, tenker du at han angrer på at han valgte deg. Og når du ikke får gjort det du hadde planlagt, blir det ikke forstått som et tegn på at du er deprimert, men som bevis på at du er lat og mangler viljestyrke.

Slike tanker høres ikke ut som symptomer. De kjennes som nøkterne beskrivelser av hvem du egentlig er.

Det er noe av det brutale ved depresjon: Den tar først bort energien, interessen og håpet. Deretter bruker selvkritikken alt du ikke lenger klarer, mot deg.

Kritikken kan ligne et forsøk på å skjerpe seg. Hvis du bare er hard nok mot deg selv, burde du kanskje klare å reise deg. Men som regel virker den motsatt. Skammen gjør kroppen tyngre, oppgavene større og avstanden til andre vanskeligere å krysse.

Til slutt blir selvkritikken både dommeren og bevisførselen.

Når ingenting frister, er det naturlig å gjøre mindre.

Man takker nei til middagen. Treningen blir droppet fordi kroppen kjennes tung. Man lar også være å ringe venner, siden man føler at man ikke har noe å fortelle.

På kort sikt kan det være en lettelse å slippe.

På lengre sikt forsvinner stadig mer av det som kunne gitt kontakt, mening eller mestring. Dagene blir likere. Andre kan tolke avstanden som manglende interesse og begynner kanskje å spørre sjeldnere.

Dermed oppstår en vond sirkel. Man trekker seg unna fordi man føler seg uønsket, og blir mer alene fordi man trekker seg unna. Ensomheten oppleves så, som et bevis på at den opprinnelige frykten var riktig.

Avstanden til andre kan etter hvert ha blitt reell. Vennene spør sjeldnere, forholdet er blitt stillere og livet inneholder mindre enn før. Depresjonen har ikke nødvendigvis funnet på dette. Men den gjør det vanskelig å se hvordan avstanden oppsto, litt etter litt, og at den derfor også kan påvirkes.

Når man står midt i dette, kan det være vanskelig å forestille seg at noe kan endres.

Mange venter på at motivasjonen skal vende tilbake før de begynner å gjøre noe. Problemet er at motivasjon ofte vokser frem gjennom handling, ikke før den.

I kognitiv terapi og atferdsaktivering forsøker man å finne små åpninger i den depressive sirkelen. Hva pleide å ha betydning før alt ble flatt? Hvem ønsker du egentlig å ha kontakt med? Hva kunne gitt en liten opplevelse av mestring, selv om det neppe blir hyggelig med en gang?

Så prøver man å handle i den retningen uten å kreve at lysten allerede skal være der.

Det kan være å svare ærligere på meldingen fra venninnen: «Jeg har det vanskelig og orker ikke så mye, men jeg vil gjerne at du fortsetter å spørre.» Det kan være å gå en kort tur uten å forvente at turen skal forandre livet. Eller å sette seg ved siden av kjæresten selv om nærheten ennå ikke kjennes slik den pleide.

Poenget er ikke at en dusj, en løpetur eller en kaffekopp skal kurere en depresjon.

Poenget er å gi livet en mulighet til å nå inn igjen.

Fysisk aktivitet, sosial kontakt, søvnrytme og meningsfulle gjøremål kan både forebygge depresjon og være en viktig del av behandlingen. Men rådene er vanskeligst å følge når depresjonen er på sitt sterkeste.

Det er nettopp initiativet, energien og troen på at noe kan hjelpe, som er rammet. Da kan «du burde begynne å trene» oppleves omtrent som å be en person med brukket bein om å gå det av seg.

Når personen ikke klarer å følge rådet, blir også dette innlemmet i selvkritikken. Nå har hun ikke bare mislyktes med livet. Hun har mislyktes med å bli frisk på den enkle måten alle andre ser ut til å mene burde virke.

Ved milde symptomer kan konkrete endringer være tilstrekkelige. Ved en mer omfattende eller langvarig depresjon trengs det ofte mer støtte, mer tid og en behandling som også forsøker å forstå hva tomheten og tilbaketrekningen har utviklet seg i.

Å møte personen med forståelse betyr ikke å bekrefte håpløsheten. Det betyr å erkjenne hvor vanskelig bevegelse faktisk har blitt, slik at man kan finne et skritt som er mulig.

Det finnes flere virksomme behandlinger, men ingen metode passer for alle depresjoner. Behandlingen må ta utgangspunkt i alvorlighetsgrad og varighet, men også i hvordan depresjonen har utviklet seg, hva som holder den ved like og hva personen har vært gjennom.

I kognitiv terapi kan man arbeide med hvordan depresjonen påvirker fortolkningen av en selv, andre og fremtiden. Atferdsaktivering kan bidra til å bryte sirkelen mellom passivitet, isolasjon og tap av erfaringer som kunne gitt mestring, mening eller glede. Det handler ikke om å tenke positivt eller presse seg til aktivitet, men om å undersøke om depresjonens konklusjoner er hele sannheten, og gradvis skape andre erfaringer.

Selvkritikk kan møtes på flere måter. I emosjonsfokusert terapi kan man utforske hvordan den indre kritikken har oppstått, hva den forsøker å oppnå, og hvilke følelser og behov som ligger under den. Bak angrepet på en selv finnes det kanskje sorg, skam, sinne eller en lengsel etter å bli sett. Målet er ikke bare å motsi den kritiske stemmen, men å utvikle en annen og mer beskyttende måte å forholde seg til seg selv på.

Psykodynamisk terapi kan rette oppmerksomheten mot følelsesmessige og relasjonelle mønstre som gjentar seg. Tidligere erfaringer kan ha lært personen å forvente avvisning, skjule behov eller vende sinne og skuffelse innover. I terapi kan man undersøke hvordan disse mønstrene fortsatt virker, også i forholdet til terapeuten, og hvordan de bidrar til tomhet, selvkritikk og avstand til andre.

Dersom depresjonen har utviklet seg etter mobbing, omsorgssvikt, krenkelser eller andre traumatiske erfaringer, kan det også være nødvendig å arbeide mer direkte med minnene som fortsatt aktiverer skam, hjelpeløshet eller verdiløshet. EMDR kan være én måte å gjøre dette på, også når personen ikke har PTSD.

For noen er antidepressiver en viktig del av behandlingen, alene eller sammen med psykoterapi. Dersom flere vanlige behandlinger ikke har hatt tilstrekkelig effekt, finnes det også andre alternativer. Intravenøs ketamin er nå besluttet innført i norsk spesialisthelsetjeneste ved behandlingsresistent depresjon og tilbys også av private aktører. Behandlingen kombineres gjerne med psykoterapi, slik at perioden med symptomlette og større følelsesmessig eller mental fleksibilitet kan brukes til å støtte mer varige endringer.

Ved bipolar depresjon, alvorlig selvmordsfare eller psykotiske symptomer kan det være behov for andre medisinske vurderinger og tettere oppfølging.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvilken behandling som virker mot depresjon. Det er hva slags depresjon dette er, hvordan den har utviklet seg, og hva dette mennesket trenger for å komme tilbake i kontakt med seg selv og andre.

Det kan være nyttig å søke hjelp når tomheten varer, når livet stadig blir mindre, eller når selvkritikken har begynt å høres ut som en objektiv beskrivelse av hvem du er.

En lege kan vurdere om kroppslige forhold bidrar, og om symptomene kan være del av et tilbakevendende eller bipolart forløp. En psykolog kan hjelpe med å forstå både den depressive sirkelen og erfaringene den har utviklet seg i.

Tanker om at livet «kan være det samme», bør tas på alvor også når man ikke har lagt konkrete planer om å dø. Dersom du er redd for at du kan skade deg selv eller ikke klarer å holde deg trygg, er det viktig å kontakte legevakt eller akutt hjelp med en gang.

Depresjonen kan få livet til å virke tomt, relasjonene døde og fremtiden avgjort.

Men følelsen av at ingenting kan forandre seg, er også en del av depresjonen.