Symptomer på utbrenthet: når kroppen sier stopp før hodet er enig

Det er ikke bare vanlig trøtthet. Du kjenner deg tung på en måte som er vanskelig å forklare. Samtidig vet du at du må komme deg på jobb. Du henger etter med rapporten som skulle vært levert forrige uke, og tenker tilbake på møtet hvor sjefen sa at tallene dine var for lave.

Hjertet begynner å banke. Tilbakemeldingen føltes urettferdig, men den traff likevel noe i deg. Du er ikke en som gjør det dårlig. Det har du aldri vært. Du er en som står på til oppgaven er gjennomført, og som gjerne jobber litt ekstra for å bli ferdig.

Du kommer deg på jobb.

I et møte får dere beskjed om omstruktureringene som er på gang. Nå må alle gi litt ekstra. Avdelingen må vise at den er verdt å beholde.

Du blir sittende etter arbeidstid, men får lite gjort. Til slutt går du hjem og bestemmer deg for å fullføre rapporten senere på kvelden. Det blir sent, og søvnen er urolig.

Dagen etter nevner en kollega noe dere snakket om i møtet dagen før. Hun skulle sende deg noen tall til en oppgave du arbeider med. Du forsøker å hente frem samtalen, men finner ingenting.

Det er helt blankt.

Dere ler litt av det. Du lager en morsom kommentar om at hukommelsen begynner å svikte. Men inni deg kjenner du hjertebanken. Du føler at du må ut.

Du drar hjem, legger deg og sovner med en gang. Etter å ha sovet hele ettermiddagen og natten våkner du fortsatt like utslitt.

Til slutt sitter du kanskje hos fastlegen. Du har kommet til et punkt hvor det ikke lenger handler om å ta seg sammen. Du klarer ikke å fortsette som før, selv om en del av deg fortsatt mener at du burde.

Hodet vil videre. Kroppen har sagt stopp.

Det finnes fortsatt forestillinger om at mennesker som blir utbrent, er late, lite robuste eller bare burde skjerpe seg. At de ikke tåler kravene som alle andre står i.

Virkeligheten kan se ganske annerledes ut.

Utbrenthet handler ikke om latskap eller manglende vilje. For mange kommer stoppunktet først etter at de har skjerpet seg, strukket seg og holdt ut svært lenge.

Mange som blir utbrent, har vært vant til å stå på, ta mye ansvar og strekke seg langt. De svarer kanskje på e-poster sent på kvelden, tar telefonen selv om arbeidsdagen egentlig er over, og påtar seg ekstraoppgaver når ingen andre har tid.

Og lenge kan dette fungere godt.

Når du trives i jobben oppleves det kanskje ikke som en stor belastning å arbeide litt ekstra. Det kan være meningsfylt å ta ansvar og få mye til. Du kjenner energi, engasjement og glede over det du gjør.

Men det som fungerer godt i én periode, er det ikke alltid mulig å fortsette med over tid.

Kanskje skjer det noe på jobb. Du gjør en feil, møter kritikk eller opplever at arbeidssituasjonen blir mer utrygg. Da kan det som tidligere ga energi, plutselig begynne å skape uro.

Du arbeider kanskje like mye som før, men motivasjonen har endret karakter. Før kunne innsatsen være drevet av interesse, engasjement og gleden over å få noe til. Nå handler det mer om å unngå å mislykkes, få kritikk eller bli den som ikke gjør nok.

I medfølelsesfokusert terapi beskrives følelseslivet gjerne gjennom tre systemer: drivsystemet, trusselsystemet og trygghets- og beroligelsessystemet.

Drivsystemet hjelper oss med å søke muligheter, arbeide mot mål og kjenne tilfredsstillelse når vi lykkes. Trusselsystemet gjør oss oppmerksomme på fare og setter oss i beredskap. Trygghets- og beroligelsessystemet er knyttet til ro, omsorg og opplevelsen av å være trygg nok til å hvile.

Denne modellen kan gi én måte å forstå det som skjer på.

I begynnelsen var arbeidet kanskje først og fremst knyttet til drivsystemet. Du likte oppgavene og kjente glede når du fikk noe til. Etter kritikken, feilen eller uroen rundt omorganiseringen får trusselsystemet større plass. Nå arbeider du mer for å unngå nederlag eller vise at du er verdt å beholde.

Arbeidsviljen har ikke nødvendigvis forsvunnet, men den har blitt koblet til frykt. Da oppleves den samme innsatsen langt mer belastende.

Samtidig kan det være belastninger i privatlivet. Kanskje er et familiemedlem syk, forholdet skranter eller du har mer ansvar hjemme enn vanlig. Det finnes stadig færre steder hvor du kan legge fra deg ansvaret og faktisk koble av.

I ettertid ser mange at det hadde kommet signaler underveis. Men signalene kan være lette å overse når du er vant til å løse problemer og holde ut.

Du kjenner at helgen ikke lengre gir deg overskuddet tilbake. Smertene blir lettere å overse enn å ta på alvor. Konsentrasjonen svikter oftere, men du tenker at du bare må skjerpe deg litt mer.

Du gjør mer av det du alltid har gjort: kjører på, tar ansvar og holder ut. Det løser kanskje det mest presserende problemet, men det endrer ikke nødvendigvis det som skaper belastningen.

Når du står midt i presset, blir oppmerksomheten gjerne rettet mot det som haster akkurat nå. Du tar imot den neste ballen, og så den neste. Det blir mindre rom for å undersøke hvor ballene kommer fra, eller om arbeidsmengden, tilgjengeligheten og ansvarsfordelingen kunne sett annerledes ut.

Når kroppen til slutt sier stopp, kan det være nødvendig å redusere belastningen og gi mer rom for hvile og restitusjon. Men veien videre handler ikke bare om å hente seg inn. Etter hvert kan det også bli relevant å undersøke hva som gjorde at belastningen fikk fortsette så lenge, og hva du skal tilbake til.

Når kreftene tillater det, kan noen spørsmål være verdt å utforske:

For noen blir det tydelig at enkelte oppgaver eller forventninger må endres. Andre oppdager at de har stått i flere belastninger samtidig uten å regne dem som en del av det samlede presset.

Det handler ikke nødvendigvis om å tåle mer, men om å forstå hva kreftene har blitt brukt på, og hva som kan gjøre hverdagen mer mulig å stå i over tid.

Utbrenthet er ikke en egen medisinsk diagnose i Norge. Verdens helseorganisasjon omtaler utbrenthet som et arbeidsrelatert fenomen som kan oppstå etter langvarig stress på jobb som ikke har blitt håndtert.

At utbrenthet ikke er en egen diagnose, betyr ikke at utmattelsen og funksjonsvanskene ikke er virkelige.

Å være så sliten at du ikke klarer å komme deg på jobb, mister oversikten eller ikke husker det som ble sagt dagen før, er ikke det samme som å være lat. Det kan være et uttrykk for at belastningen over lang tid har vært større enn muligheten til å hente seg inn.

Det er ikke alltid lett å vite når en travel eller krevende periode har gått over til å bli noe mer. Mange oppdager først hvor slitne de er når de ikke lenger klarer å hente seg inn slik de pleier.

Dersom utmattelsen varer, påvirker hverdagen eller gjør det vanskelig å fungere på jobb eller hjemme, kan det være nyttig å snakke med noen. En lege kan hjelpe med å vurdere symptomene og undersøke om det kan ligge kroppslige årsaker til grunn. Samtaler med psykolog kan gi rom for å forstå belastningene og mønstrene som har gjort det vanskelig å stoppe, sette grenser eller be om hjelp.

Veien videre kan innebære å ta mindre ansvar, redusere arbeidsmengden eller gi slipp på noe du tidligere har strukket deg langt for å få til. Det handler om å finne en måte å bruke kreftene sine på uten at kroppen til slutt setter grensen.

For når kroppen sier stopp er det ofte etter at hodet har sagt «bare litt til» altfor mange ganger.