Lav selvfølelse: når beskyttelsen blir en hindring

Det blir stille idet du setter deg og sier hei. Etter noen sekunder sier den ene:

«Vi snakket bare om at vi skal ut i kveld. Du kan godt bli med hvis du vil! Liker du stand-up?»

I løpet av et brøkdels sekund skyter flere tanker gjennom hodet ditt:

De sier det bare for å være høflige.

De liker meg egentlig ikke.

De synes sikkert synd på meg.

Uroen og skammen stiger. Du må ut av situasjonen.

«Nei, i kveld er jeg dessverre opptatt», sier du og trekker på skuldrene med et litt trist smil. «Jeg skal hjem til noen venner», legger du til, selv om det ikke er sant.

Hjertet banker fortsatt, men snart roer det seg igjen. Krisen er over for denne gang, og fasaden er reddet.

Senere på kvelden sitter du hjemme alene og slår i hjel tiden med en TV-serie. De kjente tankene om at du ikke har nok venner, og at ingen liker deg, kommer snikende. Du tenker på de andre studentene som er ute på stand-up, og på hvor gøy de sikkert har det.

Hvorfor kunne ikke jeg vært som dem?

En kald, nesten kvalmende følelse skyller over deg og setter seg i magen. Du konkluderer med at det er noe galt med deg. Det føles som en ufravikelig sannhet at du er ment for å være alene,  og at det alltid vil være slik.

Mange mennesker lever med lav selvfølelse og en sterk indre kritiker. For noen henger dette sammen med erfaringer fra tidligere i livet.

Noen har opplevd mobbing. Andre kan ha vokst opp uten å få den tryggheten, støtten eller bekreftelsen de trengte. Gjentatte erfaringer med å bli avvist, kritisert eller gjort narr av kan bidra til en opplevelse av ikke å være god nok.

Noen blir etter hvert svært sårbare for følelser som skam og skyld. Når dette samtidig møtes med sterk selvkritikk, kan følelsene bli enda vanskeligere å bære.

Når vi gjentatte ganger opplever smertefulle følelser, er det naturlig å forsøke å beskytte oss mot dem. Brent barn skyr ilden.

Hvis du kjenner på utenforskap etter å ha blitt avvist av jevnaldrende flere ganger, gir det mening å forsøke å hindre at det samme skjer igjen. Det finnes mange måter å gjøre dette på.

Du kan slutte å ta initiativ. Hvis du ikke tar kontakt, risikerer du heller ikke å få et nei. Du kan trekke deg unna og forsøke å overbevise deg selv om at du trives best alene. Du kan gjøre deg liten og usynlig, slik at oppmerksomheten ikke rettes mot deg.

En annen mulighet er å komme på en mulig avvisning i forkjøpet ved å avvise det først. Du kan vise at du ikke er interessert, alltid være opptatt eller gjøre det tydelig at du ikke trenger den andre.

På denne måten kan du bevare en fasade av at alt er bra. Du slipper å tape ansikt, fordi ingen oppdager hvor ensom eller usikker du egentlig føler deg.

Men følelsen på innsiden blir ikke nødvendigvis borte.

Beskyttelsesstrategiene har en funksjon. På kort sikt kan de hjelpe oss med å unngå smertefulle følelser som skam og ydmykelse. I situasjonen i kantina gir avslaget en umiddelbar lettelse. Ingen rekker å bli kjent med deg - og derfor rekker ingen å avvise deg heller.

På lengre sikt kan de samme strategiene bidra til å opprettholde følelsen av å være alene, underlegen eller ikke god nok.

Hvis du aldri tar initiativ og unngår kontakt med andre, slipper du smerten ved en mulig avvisning. Samtidig mister du muligheten til å bli møtt på en positiv måte. Du går glipp av erfaringer som kunne ha vist at ikke alle mennesker vil reagere slik du frykter.

Hvis du gir inntrykk av at du ikke ønsker kontakt, kan andre trekke seg tilbake - selv om det egentlig er det motsatte du håper på.

Slik kan beskyttelsen få en utilsiktet virkning. Den holder smerten på avstand, men kan også holde andre mennesker ute.

Strategiene kan ha blitt utviklet i situasjoner hvor risikoen for avvisning var reell. Kanskje var det nødvendig å gjøre seg liten, skjule sårbarheten eller late som om man ikke brydde seg.

Senere kan de samme strategiene følge med inn i nye relasjoner, også når menneskene og omgivelsene er annerledes. Da kan det være vanskelig å oppdage at det som en gang beskyttet deg, ikke alltid hjelper deg på samme måte lenger.

Som voksen har du kanskje andre mennesker rundt deg og flere muligheter til å velge hvilke relasjoner du ønsker å være i. En del av deg fortsetter likevel å beskytte seg som om det samme kan skje igjen.

Mønstre som har fulgt oss lenge, forsvinner sjelden med én beslutning. Endring kan begynne med at vi blir oppmerksomme på hva vi gjør for å beskytte oss, og hva denne beskyttelsen samtidig står i veien for.

Når man lenge har vært opptatt av å unngå kritikk eller avvisning, kan det også bli vanskelig å kjenne etter hva man selv ønsker og trenger. Da kan det være nødvendig å bli bedre kjent med egne følelser og behov:

Det kan være lettere å utforske dette sammen med noen: en venn du har tillit til, et familiemedlem som vil deg vel, eller en psykolog.

For noen kan en liten begynnelse være å legge merke til øyeblikkene hvor man automatisk trekker seg unna. Etter hvert går det an å forsøke noe litt annerledes: bli værende noen minutter lenger, svare litt mer ærlig eller takke ja til noe man egentlig har lyst til.

Det handler om å øve på å bevege seg mot det man ønsker, ikke vekk fra det.

Å handle annerledes kan vekke både angst og skam i begynnelsen. Med tid, gjentakelse og støtte kan det likevel bli mulig å erfare at ikke alle møter ender slik man frykter.

Det kan være nyttig å snakke med en psykolog dersom selvkritikken, skammen eller frykten for avvisning gjør det vanskelig å leve slik du ønsker.

I terapi kan man undersøke hvordan mønstrene har oppstått, hva de beskytter mot, og hvordan man gradvis kan prøve ut andre måter å møte seg selv og andre på.

Målet er ikke å fjerne all usikkerhet eller sikre seg mot å bli avvist. Det handler om at frykten ikke skal få avgjøre på forhånd hvilke mennesker du slipper inn, og hvilke muligheter du trekker deg bort fra.