Når det som skjedde med deg blir den du er

Hun hadde gode grunner til å være sint. Historien hennes var ikke en misforståelse, og hun overdrev ikke. Hun hadde faktisk blitt sviktet av mennesker som skulle tatt vare på henne, senere av en mann hun stolte på, og da livet endelig begynte å ligne noe hun kunne hvile i, ble hun syk.

Det var urettferdig, og hun hadde brukt mange år på å forsøke å forstå hvorfor akkurat hun skulle få så mye å bære. Etter hvert hadde hun også blitt ganske god til å forklare hvordan erfaringene hadde formet henne. Hvorfor hun ikke stolte på mennesker. Hvorfor hun trakk seg unna når noen kom for nær. Hvorfor hun kunne reagere voldsomt på små tegn til avvisning, og hvorfor hun ikke orket tanken på å prøve igjen.

Forklaringene var gode. De var også sanne.

Likevel satt hun en dag i terapirommet og sa:

«Jeg vet bare ikke hvem jeg er lenger hvis jeg ikke skal være hun som alt dette skjedde med.»

Det ble stille.

For kanskje var det nettopp der noe hadde satt seg fast.

Noen ganger snakker vi om ansvar på en måte som blir altfor enkel, som om mennesker bare kan bestemme seg for å legge vanskelige erfaringer bak seg og gå videre.

Slik fungerer vi ikke.

Traumer, svik, sykdom, tap, mobbing og omsorgssvikt kan sette dype spor. Erfaringene påvirker hvordan vi forstår oss selv, andre mennesker og verden rundt oss. Har du blitt forlatt mange nok ganger, kan det være vanskelig å stole på at noen blir. Har du blitt fortalt at du ikke er god nok, kan den stemmen etter hvert begynne å høres ut som din egen. Har kroppen sviktet deg, kan hele livet oppleves som delt i et før og et etter.

Da kan sinne være en helt naturlig reaksjon.

Noen ganger var det faktisk noen som skulle behandlet deg annerledes. Noen ganger ble noe tatt fra deg. Noen ganger var det ingen god grunn til at akkurat du skulle måtte bære det du gjorde.

Det er viktig å få lov til å erkjenne det.

Problemet oppstår ikke fordi vi reagerer på det som har skjedd. Det oppstår når det som skjedde etter hvert får så stor plass at det begynner å forklare nesten hele livet vårt.

Det kan skje gradvis.

Jeg kan ikke stole på noen på grunn av det jeg har opplevd.

Jeg kan ikke gå inn i et nytt forhold.

Jeg klarer ikke å sette grenser.

Andre mennesker har hatt det lettere enn meg.

Ingen forstår hvordan dette er.

Kanskje stemmer mye av dette, i hvert fall delvis. Men samtidig kan det oppstå en ubehagelig sannhet: Det som en gang ble gjort mot deg, kan fortsette å påvirke valgene dine lenge etter at mennesket eller situasjonen er borte.

Ikke fordi du ønsker det, men fordi erfaringen har blitt vevd inn i forståelsen av hvem du er.

Det som først var en hendelse, kan gradvis bli en identitet.

Det er et spørsmål mange med god grunn kan reagere på.

Hvorfor skal du sitte igjen med ansvaret når det var noen andre som gjorde skaden?

Det korte svaret er at skyld og ansvar ikke er det samme.

Du kan være helt uten skyld i det som skjedde, men likevel sitte igjen med ansvaret for hvordan du skal leve videre. Det er kanskje noe av det mest urettferdige ved å bli utsatt for noe vanskelig: Konsekvensene havner hos deg, selv om årsaken ikke gjorde det.

Det betyr ikke at du skal bagatellisere det som skjedde eller skynde deg videre. Det betyr heller ikke at du skal tilgi, forstå eller finne noe positivt i erfaringen.

Men på et tidspunkt kan spørsmålet bli om det som skjedde også skal få bestemme hvordan resten av livet ditt skal se ut.

Vi snakker ofte om at mennesker ønsker å få det bedre, og det gjør de som regel. Men endring er ikke alltid bare befriende.

Noen ganger har vi levd så lenge med en bestemt fortelling om oss selv at den også har blitt kjent og forutsigbar.

Jeg er hun som ble forlatt.

Jeg er han som aldri fikk det til.

Jeg er den syke.

Jeg er den vanskelige i familien.

Jeg er hun som alltid må klare meg selv.

Slike fortellinger kan gjøre vondt, men de gir også sammenheng. De forklarer hvem vi er, hvorfor vi reagerer som vi gjør, og hvorfor livet ble slik det ble.

Hvis vi begynner å slippe taket i dem, kan et nytt og langt mer uoversiktlig spørsmål dukke opp:

Hvem er jeg da?

For noen kan nettopp det være skremmende. Når den gamle fortellingen mister grepet, må vi begynne å forholde oss til hvem vi ønsker å være nå.

Smerte påvirker ikke bare hvordan vi forstår oss selv. Den påvirker også hvordan vi møter andre.

En partner kan stadig måtte bevise at han ikke kommer til å forlate deg. Venner kan forventes å forstå hvorfor du trekker deg unna eller ikke tar initiativ. Familien kan bli møtt med et sinne som egentlig hører hjemme et annet sted.

Gradvis kan menneskene rundt oss ende opp med å få bestemte roller. De skal forstå, berolige, tilpasse seg, reparere eller bevise noe.

Ikke fordi smerten vår ikke er reell, men fordi den etter hvert kan bli så styrende at det blir vanskelig for begge parter å være hele mennesker i relasjonen.

Da kan vi bli stående og vente på at noen endelig skal gi oss det vi ikke fikk tidligere.

Noen ganger kan relasjoner reparere mye.

Men de kan ikke alltid reparere alt.

Å gå videre betyr ikke at du skal late som om det som skjedde var greit.

Noen ting var bare vondt.

Noen mennesker skulle behandlet deg bedre.

Noen tap kommer du til å bære med deg resten av livet.

Men historien din kan likevel bli større enn det som skjedde.

Du er ikke bare barnet som ikke ble sett, personen som ble forlatt, diagnosen du fikk eller kroppen som ikke lenger fungerer slik den gjorde før.

Det er en del av historien din, men det trenger ikke være hele fortellingen om hvem du er.

I terapi handler endring noen ganger mindre om å bli kvitt smerten, og mer om å undersøke hvor mye av livet som fortsatt finnes rundt den.

Hva ønsker du deg nå?

Hvordan ønsker du å være i relasjonene dine?

Hva vil du ikke lenger la fortiden bestemme?

Og hva trenger du å ta ansvar for, selv om du aldri burde ha havnet i denne situasjonen?

Det er krevende spørsmål, fordi de flytter oppmerksomheten fra det som allerede har skjedd til det som fortsatt kan påvirkes.

Det betyr ikke at fortiden blir uviktig. Tvert imot kan det være nødvendig å forstå den grundig.

Men på et tidspunkt kan forståelse også bli et utgangspunkt for noe nytt.

Ikke fordi smerten forsvinner, og ikke fordi det som skjedde blir mindre alvorlig.

Men fordi livet ditt gradvis begynner å tilhøre deg igjen.

Det som skjedde med deg, kommer alltid til å være en del av historien din.

Men det trenger ikke få skrive resten av den.

Kanskje kjenner du deg igjen i denne historien?

Vi har en egen faktaside om lav selvfølelse hvor du kan lese mer:

Lav selvfølelse – Symptomer, hjelp og behandling

Du kan også lese mer om Traumer og relasjoner: Når trygghet ikke føles trygt

Publisert september 2026