Una ligger inntil ham i sofaen.

De har vært sammen i litt over et år. Forholdet har etter hvert fått en ro hun ikke er vant til. Han sier at han elsker henne. De har begynt å se på leiligheter og snakke om hvordan det ville være å bo sammen.

Denne fredagskvelden ligger de og ser på en ny Netflix-serie. Han har armen rundt henne, og hånden hviler mot siden av kroppen hennes. Det er ikke noe seksuelt ved berøringen. Han holder henne bare.

Likevel skjer det noe.

Først kommer en svak uro i magen. Så kjenner hun at kroppen strammer seg. Armen hans føles plutselig tung, nesten som om den holder henne fast.

Hun forsøker å følge med på serien, men får ikke med seg hva som skjer. Oppmerksomheten er rettet mot hånden hans. Hun venter på at den skal begynne å bevege seg. På at nærheten skal utvikle seg til noe hun må være med på.

Panikken stiger.

Hun trekker seg brått unna og setter seg i den andre enden av sofaen.

Han ser overrasket på henne.

«Går det bra?»

Hun kjenner irritasjonen komme. Irritasjonen er lettere å håndtere enn frykten.

«Kan jeg ikke bare få litt plass?»

Han trekker armen til seg og blir stille.

Nesten med én gang kjenner hun seg alene.

Når vi snakker om posttraumatisk stress, tenker mange på flashbacks, mareritt og sterke reaksjoner på tydelige påminnelser om det som har skjedd.

Dette er sentrale symptomer ved PTSD. Personen kan gjenoppleve deler av hendelsen som om den skjer på nytt, unngå det som minner om den og leve med en vedvarende følelse av fare.

Men traumer kan også påvirke hvordan vi forstår andre mennesker, hva vi forventer av nærhet, og hvem vi blir når noen kommer tett på.

Det er ikke alltid et tydelig minne som aktiveres. Noen ganger kommer reaksjonen først som en følelse i kroppen: en uro, en kvalme eller en plutselig trang til å komme seg vekk. Man vet kanskje at situasjonen er trygg. Likevel oppfører kroppen seg som om noe farlig er i ferd med å skje.

For Una er det ikke sofakroken i seg selv som er problemet. Det er betydningen kroppen har lært å gi nærhet.

Å bli holdt kan bety å miste bevegelsesfriheten. Berøring kan varsle at det snart forventes noe av henne. En annens ønske kan bety at hennes eget nei ikke lenger teller.

Når kjæresten holder rundt henne uten å kreve noe, befinner hun seg derfor i en situasjon hun har liten erfaring med: nærhet uten press.

Det som burde føles trygt, mangler et kjent mønster, og derfor begynner alarmen å gå.

PTSD kan utvikle seg etter både enkeltstående, gjentatte og langvarige traumatiske hendelser. En alvorlig trafikkulykke, en voldtekt, krigserfaringer, vold i hjemmet og overgrep i barndommen kan alle føre til posttraumatiske reaksjoner.

Ved PTSD står tre områder sentralt i ICD-11: gjenopplevelse av traumet, unngåelse og en vedvarende opplevelse av fare.

Kompleks PTSD omfatter disse kjernesymptomene, men også mer gjennomgripende vansker med å regulere følelser, et negativt syn på seg selv og problemer med å kjenne nærhet eller opprettholde relasjoner. Tilstanden forbindes særlig med langvarige eller gjentatte traumer det har vært vanskelig å unnslippe, som vold og overgrep i nære relasjoner.

Det er likevel ikke slik at alle som har opplevd gjentatte relasjonelle traumer, utvikler kompleks PTSD. Noen får depresjon, angst, dissosiative symptomer, rusproblemer eller vansker i nære relasjoner uten å oppfylle kriteriene for verken PTSD eller kompleks PTSD.

Diagnosen kan beskrive viktige deler av reaksjonen. Den forteller aldri hele historien.

Hos Una blir alarmen tydelig når tryggheten allerede finnes og forholdet begynner å bli nært. Hos andre viser de samme forventningene seg tidligere, ved at det blir vanskelig å stole på noen eller slippe dem inn i det hele tatt.

Liv har ingen kjæreste. Når noen kommer for nær, begynner hun å lete etter det hun foreløpig ikke har oppdaget ved dem.

Hun unngår helst mannlige kolleger og holder samtalene korte. Hvis en mann er spesielt vennlig, blir hun mistenksom. Det må være noe han vil.

Samtidig går hun av og til på dater.

De rolige mennene er vanskeligst. Hvis en mann kan lytte til henne, respektere grensene hennes og sende en hyggelig melding dagen etter uten å presse på for et nytt møte, kommer den ugne følelsen. Han virker påtatt, tam eller nesten litt falsk. Hun avslutter kontakten og sier til seg selv at kjemien manglet.

Med menn som tar større plass, er det annerledes.

Hvis han bestemmer hvor de skal møtes, kommenterer kroppen hennes tidlig eller forsøker å overtale henne til å bli med hjem, kjenner hun raskere en intensitet. Det er ikke trygt. Men hun kjenner reglene.

Noen ganger blir hun værende altfor lenge. Hun lærer seg å følge med på humøret hans, forsøker å forstå hva han vil, og tilpasser seg. Slik beholder hun en opplevelse av kontroll over situasjonen.

Det kjente kan oppleves mer forståelig enn det trygge. Når noen presser, vet hun at hun må beskytte seg. Når noen ikke presser, vet hun ikke helt hva hun skal gjøre med seg selv.

Etterpå kritiserer hun seg selv for at hun enda en gang lot en mann behandle henne dårlig.

Tilknytningsteori beskriver hvordan erfaringer med tidlige omsorgspersoner kan bli til indre forestillinger om en selv og andre. Bowlby kalte dette indre arbeidsmodeller. Vi tar ikke bare med oss minner om hva bestemte mennesker har gjort. Vi utvikler også forventninger til hva som skjer når vi trenger noen, viser sårbarhet eller slipper et annet menneske nær.

Liv vokste opp med en far som kunne være voldelig og uforutsigbar. Noen dager søkte han kontakt. Andre dager kunne et blikk, et spørsmål eller en lyd være nok til å utløse sinne.

Moren var ofte redd og følelsesmessig fraværende. Hun beskyttet ikke Liv mot faren og hadde liten kapasitet til å hjelpe henne med det hun opplevde.

Dermed fantes det ingen trygg voksen å gå til når hun var redd.

Slike erfaringer kan danne et indre relasjonelt kart: Andre mennesker kan ikke stoles på. Den som kommer nær, vil før eller siden kontrollere, svikte eller forsvinne. Egne behov gjør deg sårbar. Skal du unngå å bli overrasket, må du hele tiden følge med på den andre.

Kartet utviklet seg i en verden der det ga mening. Men indre arbeidsmodeller er ikke fastlåste sannheter. De kan endres gjennom nye erfaringer. Problemet oppstår når man fortsetter å styre etter det gamle kartet i relasjoner som fungerer annerledes.

Den rolige mannen passer ikke inn. Liv finner ingen tydelig plass til ham i det hun allerede har lært om nærhet. Hun kan forstå med tankene at han behandler henne godt, samtidig som kroppen registrerer at noe er feil.

Una har en annen strategi enn Liv, men forsøker å beskytte seg mot noe av det samme.

Når panikken kommer i sofaen, kunne hun ha sagt at hun plutselig ble urolig og trengte litt avstand. Men det ville krevd at hun viste kjæresten hvor sårbar hun var. Det ville også krevd at hun stolte på at han kunne høre et nei uten å bli sint, såret eller avvisende.

I stedet skyver hun ham bort før han rekker å gjøre noe.

Kjæresten forsøker først å gi henne plass. Etter flere lignende episoder blir han mer usikker. Han vet ikke når berøring er ønsket, og begynner å ta mindre initiativ. Una merker tilbakeholdenheten og tolker den som avstand. Kanskje er han lei av henne. Kanskje elsker han henne ikke slik han sier.

Beskyttelsen mot å bli utnyttet eller forlatt kan dermed bidra til at relasjonen blir mindre nær.

Mange snakker om kjemi som om kroppen umiddelbart gjenkjenner den riktige personen. Men det vi kjenner sterkt, er ikke alltid det som er godt for oss. Kroppen kan også reagere på gjenkjennelse.

En uforutsigbar person kan skape spenning, lengsel og et sterkt behov for å vinne nærheten hans. Vekslingen mellom kontakt og avstand kan gjøre følelsene intense. Når den andre endelig viser interesse, kommer lettelsen.

En stabil person skaper ikke den samme vekslingen. Han er der også når man ikke har kjempet for oppmerksomheten hans. For en som forbinder kjærlighet med usikkerhet, kan denne roen oppleves som flathet.

En snill person er ikke nødvendigvis en riktig partner. Manglende tiltrekning behøver heller ikke være et traumesymptom. Men noen ganger kan det være verdt å undersøke hva den kjemien man savner, egentlig består av. Er det interesse og tiltrekning? Eller er det uro, aktivering og ønsket om å bli valgt av en person som kanskje ikke blir værende?

Det samme gjelder følelsen av at noe er galt. Den kan være et viktig signal om personen man er sammen med. Men den kan også være en reaksjon på at relasjonen ikke følger det mønsteret man kjenner fra før.

Utfordringen er å finne ut hvilken av delene det er.

Når kroppen varsler fare, skal signalet tas på alvor. Men det betyr ikke at enhver følelse av fare er et presist uttrykk for det som skjer her og nå.

Noen ganger registrerer kroppen reelle faresignaler som tankene forsøker å bortforklare. Andre ganger reagerer den på likheter med noe som skjedde før. Ofte er det nødvendig å undersøke begge mulighetene.

Presser denne personen grensene dine? Tåler han et nei? Blir han straffende når du trenger avstand? Forsøker han å isolere eller kontrollere deg?

Eller oppstår uroen også når den andre lytter, stopper og gir deg valgmuligheter?

Målet er ikke å lære seg å overse kroppens signaler. Det er å bli bedre kjent med dem, slik at man gradvis kan skille mellom en aktuell fare og en gammel forventning om fare.

Behandling av PTSD og andre følger etter traumer må tilpasses både symptomene, erfaringene og livet personen lever nå.

Traumefokusert kognitiv terapi og EMDR er blant de best dokumenterte behandlingene ved PTSD. Behandlingen kan hjelpe personen med å bearbeide traumatiske minner, redusere gjenopplevelse og undersøke betydningen hendelsene har fått. For Una kan det blant annet innebære å arbeide med erfaringene som har lært kroppen hennes at berøring fører til krav, og at et nei ikke vil bli respektert.

Men når traumene først og fremst har skjedd i nære relasjoner, kan behandling også måtte rette seg mot hvordan personen forventer at nye relasjoner vil utvikle seg.

I psykodynamisk eller relasjonell terapi kan man undersøke hvordan tidligere erfaringer gjentar seg som forventninger, følelser og beskyttelsesstrategier i nåtiden. Disse mønstrene kan også vise seg i forholdet til terapeuten. En pause kan oppleves som avvisning. Et spørsmål kan kjennes kontrollerende. Omsorg kan vekke mistanke om at terapeuten snart vil kreve noe tilbake.

Slike reaksjoner er ikke forstyrrelser som ligger i veien for behandlingen. De kan være en viktig del av det man trenger å forstå og arbeide med.

For noen må behandlingen også omfatte følelsesregulering, grensesetting og evnen til å registrere egne ønsker. Dersom man gjennom store deler av livet har måttet rette oppmerksomheten mot andres humør og behov, kan spørsmålet «Hva vil jeg?» være vanskeligere enn det høres ut.

Nye relasjonelle erfaringer tar tid. Trygghet oppstår ikke nødvendigvis i det øyeblikket man møter et trygt menneske. Den kan utvikles gjennom gjentatte erfaringer med at et nei blir respektert, at konflikter kan repareres, og at nærhet ikke behøver å gå på bekostning av selvbestemmelsen.

Det kan være nyttig å snakke med en psykolog dersom tidligere erfaringer fortsetter å gjøre nære relasjoner skremmende, dersom du stadig havner i forhold som skader deg, eller dersom du trekker deg fra mennesker du egentlig ønsker å være nær.

Det samme gjelder dersom nærhet eller berøring utløser panikk, nummenhet, gjenopplevelse eller en følelse av å forsvinne fra situasjonen.

Målet er ikke å presse seg til å stole på alle. Mistillit kan ha vært en nødvendig beskyttelse, og noen mennesker er faktisk ikke trygge.

Målet er å få større frihet til å oppdage forskjellen.

For når trygghet aldri har vært en del av det kjente, kan den først oppleves fremmed, flat eller farlig.

Det betyr ikke at den alltid vil gjøre det.

Bildet er generert av KI