Det er snart din tur til å si noe.

Rundt bordet sitter kollegaene dine med kaffekopper og åpne datamaskiner. Du har forberedt deg. Det du skal si, er verken komplisert eller særlig langt. Likevel kjenner du at hjertet slår raskere mens du venter.

Så sier møtelederen navnet ditt.

Alle vender blikket mot deg.

Du begynner på den første setningen, men stemmen høres annerledes ut enn vanlig. Litt tynnere. Du kjenner varmen bre seg oppover halsen og inn i ansiktet.

De ser at jeg rødmer.

Du forsøker å huske det neste punktet, men finner ingenting. Det er som om noen har slettet alt du hadde tenkt å si.

Stillheten varer kanskje bare et par sekunder. For deg føles den uendelig.

Du mumler noe om at du mistet tråden, hopper over resten og gir ordet videre. Møtet fortsetter, men du får ikke med deg hva de andre sier.

I hodet ditt er du fortsatt i øyeblikket da alle så på deg.

I ICD-10 brukes betegnelsen sosial fobi om en sterk frykt for å bli gransket eller vurdert av andre i sosiale situasjoner. Frykten kan være knyttet til bestemte situasjoner, som å snakke i et møte, holde en presentasjon eller spise mens andre ser på. For noen gjelder den langt flere sosiale sammenhenger.

Det sentrale er ikke bare at situasjonen føles ubehagelig. Det er hva man frykter at andre skal oppdage:

De kommer til å se at jeg er nervøs.

De vil synes at jeg er dum.

Jeg kommer til å dumme meg ut.

De vil miste respekten for meg.

Derfor kan sosial angst også forstås som en lidelse hvor skam står sentralt. Man er ikke bare redd for selve rødmen, skjelvingen eller stillheten. Man er redd for hva symptomene forteller andre om hvem man er.

Det er vanlig å bli nervøs når man skal prestere foran andre. I en kanadisk befolkningsstudie svarte omtrent én av tre at de opplevde sterk uro når de skulle snakke foran et stort publikum. Frykten for at hodet skulle bli tomt, og for at andre skulle se tegn på nervøsitet, var særlig vanlig.

Det betyr ikke at én av tre har sosial angst.

Forskjellen handler blant annet om hvor sterk og vedvarende frykten er, hvor mye man begynner å unngå, og hvilke konsekvenser det får. Hvis du stadig lar være å si noe i møter, takker nei til presentasjoner eller unngår sosiale sammenhenger du egentlig ønsker å delta i, kan angsten etter hvert få stor innflytelse på livet ditt.

Sett fra et evolusjonært perspektiv gir det mening at vi er opptatt av hvordan andre vurderer oss. For mennesker har tilhørighet til en gruppe vært avgjørende. Å bli akseptert, få støtte og beholde sin plass blant andre har hatt stor betydning for trygghet og overlevelse.

Skam kan hjelpe oss med å registrere når vi risikerer å bryte sosiale normer eller miste anseelse. Den kan få oss til å justere oppførselen og forsøke å reparere relasjoner.

Problemet oppstår når dette alarmsystemet blir for følsomt. Da kan et nøytralt ansiktsuttrykk tolkes som misnøye. En kort pause kan oppleves som en katastrofe. Muligheten for å si noe litt klønete kan kjennes som en reell fare for å bli avvist eller ydmyket.

I kognitiv terapi beskrives selvfokusert oppmerksomhet som en sentral opprettholdende faktor ved sosial angst.

I møtet følger du ikke lenger først og fremst med på det du ønsker å formidle eller på menneskene rundt deg. Oppmerksomheten rettes mot deg selv:

Hvordan høres stemmen min ut?

Hvor rød er jeg nå?

Ser de at hendene skjelver?

Du forsøker samtidig å forestille deg hvordan du ser ut fra de andres plass. Kanskje får du et indre bilde av et knallrødt ansikt, et stivt kroppsspråk eller en person som virker usikker og ute av kontroll. Dette bildet kan oppleves som et direkte innblikk i hva de andre ser, selv om det først og fremst er formet av hvordan angsten kjennes på innsiden.

Jo mer du overvåker kroppen, desto tydeligere blir symptomene. Du merker varmen i ansiktet, hjertebanken og hvert lille brudd i stemmen. Samtidig blir det vanskeligere å konsentrere seg om det du skulle si.

Da kan nettopp det du frykter, skje: Du mister tråden.

Mange forsøker også å skjule angsten. De snakker fort for å bli raskt ferdige, unngår øyekontakt, holder hendene under bordet eller planlegger hver eneste setning før de sier noe. Slike strategier kan gi en følelse av kontroll der og da. Samtidig kan de gjøre det vanskeligere å oppdage at situasjonen kanskje ville gått bra også uten all denne beskyttelsen.

Etterpå går du kanskje gjennom møtet igjen og igjen. Du husker pausen, rødmen og blikkene rundt bordet. Kanskje leter du etter tegn på at de andre syntes du var rar eller inkompetent. Det du ikke får med deg, er at kollegaene raskt gikk videre, eller at flere knapt la merke til det som skjedde.

Slik kan opplevelsen bli et nytt bevis på at sosiale situasjoner er farlige, selv om du egentlig aldri fikk undersøkt hvordan de andre oppfattet deg.

Det finnes flere måter å behandle sosial angst på. Hva som er hjelpsomt, kan blant annet avhenge av hvor omfattende angsten er, hvordan den har utviklet seg, og hva som holder den ved like.

En nyere metastudie fant effekt av flere former for psykoterapi, blant annet kognitiv terapi, eksponeringsterapi, psykodynamisk terapi, interpersonlig terapi og mindfulnessbaserte tilnærminger. Kognitiv terapi kom samlet sett best ut i sammenligningen, men det betyr ikke at alle trenger nøyaktig den samme behandlingen.

I kognitiv terapi kan man blant annet arbeide med selvfokusert oppmerksomhet, forestillinger om hvordan man fremstår, grubling i etterkant og det man gjør for å skjule angsten.

Eksponering og atferdseksperimenter kan være en del av behandlingen. Det innebærer ikke bare å utsette seg for flest mulig skremmende situasjoner eller holde ut mest mulig angst. Hensikten er også å undersøke det man frykter:

Hva skjer hvis du lar stemmen skjelve litt uten å forsøke å skjule det?

Legger andre merke til rødmen?

Og reagerer de slik du forventer?

Det kan også være viktig å forstå erfaringene som har gjort andres vurderinger så truende. For noen kan sosial angst ha utviklet seg i kjølvannet av mobbing, ydmykelse, avvisning, gjentatt kritikk eller andre belastende relasjonelle erfaringer. Angsten og unngåelsen kan da forstås som forsøk på å beskytte seg mot å bli såret eller gjort liten på nytt.

Behandlingen kan i slike tilfeller også innebære å arbeide med minnene og erfaringene som fortsatt utløser skam og frykt. EMDR kan være én måte å gjøre dette på, også når personen ikke har en PTSD-diagnose.

Sosial angst kan altså forstås og behandles på flere måter. En god behandling bør ta utgangspunkt i den enkelte personen, ikke bare i navnet på diagnosen.

Det kan være nyttig å snakke med en psykolog dersom frykten for andres vurderinger gjør at du trekker deg fra situasjoner du egentlig ønsker å delta i, eller begrenser deg på jobb, i utdanning eller i relasjoner.

Målet er ikke å bli helt uberørt av hva andre tenker. De fleste av oss ønsker å bli likt og respektert.

Det handler om at frykten for å dumme seg ut ikke skal få bestemme hvordan du lever livet ditt.