Parterapi: Når dere ønsker å finne tilbake

Personene og situasjonene i denne artikkelen er fiktive. Teksten bygger på gjenkjennelige erfaringer og kliniske problemstillinger.

Sara har vært irritert på Marianne hele dagen, selv om hun nesten ikke har vært hjemme.

Hun våknet med en uro i kroppen og har gått gjennom mandagens møte med sjefen igjen og igjen. Hun vet at hun burde legge det fra seg. I stedet leter uroen etter et sted å feste seg.

Da Marianne kommer inn i stuen og setter seg med telefonen, ser Sara at oppvaskmaskinen fremdeles er full.

«Godt du får slappet av», sier hun.

Marianne ser opp.

«Hva skal det bety?»

«Ingenting. Bare sitt der, du.»

Marianne kjenner den velkjente blandingen av sinne og oppgitthet. Hun har jobbet sent hele uken og kjørt den eldste på trening. Likevel tar det Sara mindre enn ett minutt å finne det hun ikke har gjort.

«Kan du ikke bare si hva du vil, i stedet for å holde på sånn?»

Sara hører ikke et spørsmål. Hun hører forakten hun allerede frykter.

«Jeg vil ikke måtte be deg om absolutt alt.»

De neste minuttene trekker med seg mange år. Oppvaskmaskinen blir til arbeidstid, penger, svigerfamilie, sex og hvem som ofrer mest. Marianne sier at de flyttet hit for Saras skyld, og at hun aldri har vært takknemlig. Sara sier at Marianne ikke aner hvor alene hun har vært.

Til slutt sier hun:

«Kanskje vi bare ikke burde være sammen.»

Marianne blir stille.

«Kanskje ikke», sier hun.

Ordene blir liggende i rommet etter at sinnet har avtatt.

For første gang forsøker de å forestille seg at dette faktisk kan være slutten. De ser for seg barna mellom to hjem. Huset som må selges. Hytta der de har målt barnas høyde på dørkarmen. Vennefamiliene som kanskje vil fordele seg mellom dem. Foreldrene deres, som er blitt hverandres familie gjennom femten år.

De vil ikke bare miste hverandre. De vil miste rammene de har brukt store deler av voksenlivet på å bygge.

Ingen av dem ønsker å bli sammen bare for huset eller andres forventninger. Samtidig er ikke disse båndene uvesentlige. Barna, minnene, familiene og livet de har skapt, gir dem noe mer å kjempe for mens følelsene mellom dem er vanskelige å få øye på.

Sara begynner å gråte. Marianne setter seg ved siden av henne. Først sitter de uten å berøre hverandre. Så tar Sara hånden hennes.

De er enige om at de ikke kan fortsette slik.

De er også enige om at de ikke er klare til å avslutte.

I John Bowlbys tilknytningsteori er nære relasjoner knyttet til trygghet og regulering. Som voksne kan partneren bli den vi søker mot når vi er redde, skamfulle eller overveldet. Det er ikke bare trøst vi søker. Vi forsøker å få svar på grunnleggende spørsmål: Er du tilgjengelig for meg? Vil du reagere når jeg trenger deg? Betyr jeg noe for deg?

Når svaret over tid oppleves som usikkert, begynner vi å beskytte oss.

Sara forsøker å få kontakt gjennom å protestere, kritisere og pirke. Under irritasjonen ligger frykten for å være alene i forholdet. Marianne beskytter seg ved å forklare, løse problemer eller trekke seg unna. Under avstanden ligger frykten for aldri å være god nok for Sara.

Jo skarpere Sara blir, desto mer lukker Marianne seg. Jo mer Marianne lukker seg, desto sikrere blir Sara på at hun ikke bryr seg.

Dette kalles gjerne en sirkel av kritikk og tilbaketrekning. Begrepene beskriver posisjonene i samspillet, ikke personlighetene deres. I andre situasjoner kan rollene være motsatt. Hver reaksjon svarer på og forsterker samtidig den andres.

Problemet er etter hvert ikke bare oppvasken eller jobben.

Problemet er sirkelen de havner i når tilknytningen føles truet.

I parterapien forteller Marianne at Sara er blitt lukket.

«Hun sier jo ingenting lenger. Jeg aner ikke hva hun tenker før hun plutselig eksploderer.»

Sara ser ned.

Terapeuten spør hva som gjør det vanskelig å fortelle.

«Det nytter ikke», sier hun. «Hvis jeg forteller at jeg har det vondt på jobb, får jeg en liste over hva jeg burde gjort. At jeg må være tøffere. At jeg må bytte jobb. Jeg går derfra og føler meg enda mer mislykket.»

Marianne rister på hodet.

«Jeg sier det jo fordi jeg tror på henne. Jeg vet at hun kan stå opp for seg selv.»

Terapeuten stanser samtalen før den gamle diskusjonen får fart.

«Så når Sara er fortvilet, blir du opptatt av å finne en vei ut for henne?»

Marianne nikker.

«Hva skjer i deg hvis du ikke kan løse det?»

Marianne blir stille.

«Jeg føler meg ganske ubrukelig.»

Terapeuten vender seg mot Sara.

«Og når Marianne går til løsningene, hva skjer i deg da?»

«Jeg forsvinner litt», sier hun. «Jeg tenker at Marianne ikke orker følelsene mine. Så jeg lukker meg. Eller blir sint.»

Det som utenfra så ut som en uenighet om gode råd, begynner å få en annen form. Marianne forsøker å hjelpe fordi Saras smerte vekker hennes egen utilstrekkelighet. Sara trekker seg fordi hjelpen oppleves som en korrigering. Når hun senere blir spydig, kjenner Marianne seg kritisert og prøver enda hardere å forklare eller komme seg unna.

Begge ønsker i utgangspunktet den andre vel. Omsorgen blir likevel oversatt feil på veien mellom dem.

Parterapeuter kan arbeide på ulike måter, og mange bruker en integrativ tilnærming der flere metoder og faglige perspektiver kombineres. Et emosjonsfokusert perspektiv kan være en del av dette arbeidet. Perspektivet bygger på tilknytningsteori og retter oppmerksomheten mot forholdet som et følelsesmessig bånd. Paret arbeider ikke bare med kommunikasjon og konfliktløsning, men også med erfaringen av om den andre er tilgjengelig, mottakelig og følelsesmessig engasjert når det virkelig gjelder.

I emosjonsfokusert parterapi beskrives arbeidet ofte gjennom tre hovedfaser. Fasene kan også gi et nyttig kart i en mer integrativ parterapi, uten at hele behandlingen følger én bestemt metode.

I den første fasen forsøker terapeuten å dempe konflikten ved å kartlegge den negative sirkelen. Tempoet i samtalen senkes. I stedet for å diskutere hvem som startet, undersøker man hva som skjer i hver av dem, trinn for trinn. Kritikken og tilbaketrekningen blir forstått som beskyttelsesstrategier som har fått et destruktivt samspill.

Sirkelen blir den felles motstanderen. Sara og Marianne har fortsatt ansvar for det de sier og gjør. Samtidig blir det mulig å ta dette ansvaret uten først å måtte bevise at den andre er verst.

I den andre fasen arbeider paret med å skape nye følelsesmessige møter. Terapeuten hjelper dem forbi de raske reaksjonene, som sinne, irritasjon, argumentasjon og taushet, og nærmere de mer sårbare følelsene og behovene under.

Sara øver på å si:

«Når jeg er redd for at jeg ikke holder mål på jobb, trenger jeg ikke at du gjør meg sterk med en gang. Jeg trenger å kjenne at du tåler at jeg er usikker, og at du fortsatt er der.»

Marianne øver på å svare uten å forklare seg:

«Jeg tror jeg har vært så redd for å ikke kunne hjelpe deg at jeg har forsøkt å få følelsene til å forsvinne. Jeg forsto ikke at du opplevde det som at jeg forsvant.»

Slike samtaler kalles noen ganger korrigerende emosjonelle erfaringer. De gir paret en ny opplevelse av hva som kan skje når den ene viser sårbarhet: Den andre angriper ikke, avviser ikke og går ikke. Kontakten kan tåle det.

I den tredje fasen konsolideres de nye mønstrene. Paret vender tilbake til gamle problemer, som oppgaver hjemme, jobb, nærhet og kontakt med svigerfamiliene, og forsøker å løse dem fra et tryggere sted. Praktiske avtaler blir lettere når de ikke samtidig må avgjøre om man er elsket eller verdsatt.

Sara og Marianne trenger ikke bli like.

Marianne kommer sannsynligvis fortsatt til å lete etter løsninger. Det er en del av måten hun viser omsorg på. Sara kommer fortsatt til å ha behov for å tenke høyt og bli følelsesmessig møtt før hun vurderer hva hun skal gjøre.

Arbeidet består blant annet i å oversette.

Marianne lærer å spørre: «Vil du at jeg bare skal lytte nå, eller skal vi prøve å finne en løsning?» Sara lærer å si fra tidligere: «Jeg trenger at du er på min side først. Vi kan snakke om hva jeg skal gjøre etterpå.»

Oversettelsen må gå begge veier. Sara begynner å se at rådene ikke nødvendigvis uttrykker at Marianne synes hun er svak. De kan springe ut av at Marianne blir redd når Sara har det vondt og forsøker å gjøre seg nyttig. Marianne begynner å forstå at ønsket om å bli rommet ikke handler om et ønske om å forbli hjelpeløs. Sara forsøker å finne trygghet før hun handler.

Dette gjør ikke ethvert råd godt eller enhver kritikk uskyldig. Forskjellen er at de i større grad kan oppdage intensjonen, beskrive virkningen og reparere når de bommer.

Å finne tilbake betyr ikke å vende tilbake til slik alt var.

Sara og Marianne må sørge over årene da de ikke nådde hverandre. Sara får aldri den støtten hun trengte da hun sto alene med en nyfødt og en depresjon hun knapt forsto. Marianne får ikke tilbake livet i byen hun forlot, eller årene da innsatsen hennes hovedsakelig ble målt i det hun ikke gjorde hjemme.

Parterapi kan ikke gjøre fortiden uskjedd. Den kan hjelpe dem med å møte sorgen sammen, uten at den enes tap brukes til å avvise den andres.

De må også endre mer enn ordene. Marianne må ta et tydeligere ansvar hjemme uten at Sara organiserer det for henne. Sara må uttrykke behov før savnet blir til et angrep. Begge må skape tid der de er kjærester og ikke bare foreldre og driftsledere.

Tillit bygges ikke av én god samtale. Den bygges når nye svar gjentas ofte nok til at begge etter hvert forventer noe annet av hverandre.

Noen forhold bør avsluttes. Parterapi skal ikke brukes til å holde mennesker fast i vold, frykt eller vedvarende krenkelser. Og selv med god hjelp er det ikke alle par som finner tilbake.

Fastlåste mønstre er ikke alltid bevis på at kjærligheten er borte. Noen ganger består de av mislykkede forsøk på å beskytte en tilknytning som fortsatt betyr mye.

En kveld kommer Sara hjem etter et nytt møte med sjefen.

Marianne spør hvordan det gikk.

Sara begynner å fortelle. Marianne kjenner løsningene stille seg i kø og lar dem vente.

«Det høres ut som om du følte deg veldig liten der inne», sier hun.

Sara nikker.

«Kan du bare sitte litt med meg?» spør hun.

Marianne tar hånden hennes.

Sjefen er den samme, og mandagen kommer fortsatt. Marianne har ikke løst problemet.

Denne gangen sitter hun ikke alene med det.

Det er et lite øyeblikk. Et ekteskap repareres nettopp gjennom mange slike.

Par trenger ikke vente til de vurderer brudd før de søker hjelp. Parterapi kan være nyttig når samtalene stadig følger det samme sporet, når konfliktene ikke blir løst, eller når avstanden mellom partene vokser selv om begge ønsker mer nærhet.

Parterapeuter arbeider fra ulike faglige ståsteder. Noen legger særlig vekt på emosjoner og tilknytning. Andre arbeider mer systemisk og undersøker hvordan samspill, roller og livssituasjon påvirker forholdet. Mange integrerer flere perspektiver og tilpasser arbeidet til det enkelte paret. Hos Lysne arbeider de fleste parterapeutene eklektisk eller integrativt. Et emosjonsfokusert perspektiv kan derfor inngå i behandlingen sammen med andre faglige tilnærminger.

Parterapi kan også brukes når paret trenger å avklare om forholdet skal fortsette. Samtalene kan gi en grundigere forståelse av hva som har skjedd mellom dem, hva som fortsatt finnes i forholdet, og hva de ønsker videre.

Bildet er generert av KI