Samlivsbrudd og sorg: Når den andre går

Personene og situasjonene i denne artikkelen er fiktive. Teksten bygger på gjenkjennelige erfaringer og kliniske problemstillinger.

Marius står på kjøkkenet og ser ned i kjøleskapet.

Barna kommer om to timer. Det er den første mandagen de skal bo hos ham etter bruddet, og han har glemt å kjøpe pålegg. I gangen står tre skolesekker og en pose med klær Elin leverte i går.

Telefonen vibrerer.

Du må kjøpe vinterjakke til Emil. Jeg kjøpte skoene.

Marius leser meldingen flere ganger. Han vet ikke hvilken størrelse Emil bruker. Han vet heller ikke hvor man kjøper en god vinterjakke, eller hvor mye den bør koste. Før ville han ha spurt Elin. Nå kjennes det som om ethvert spørsmål bekrefter det hun allerede mener om ham: at hun har båret familien mens han bare har bodd i den.

Han legger telefonen fra seg og åpner kjøleskapet igjen, som om innholdet kan ha forandret seg.

Dette var ikke livet han meldte seg på.

De skulle være sammen. De hadde tre barn, et hus og femten års historie. Sexlivet hadde skrantet, men de var jo gode venner. De lo fremdeles av de samme tingene. Han trodde det var slik lange ekteskap ble: mindre intenst, men trygt.

Da Elin sa at hun ville gå, forsøkte han først å forklare henne at hun tok feil.

De kunne få det bedre. De kunne gå i terapi. Han kunne være mer hjemme, ta mer ansvar, spørre mer. Hun hadde imidlertid sluttet å tro på løftene før han forsto at hun ventet på dem.

I ukene før han flyttet ut, sto de opp, smurte matpakker og snakket om henting som om ingenting hadde skjedd. Barna visste ennå ikke. Marius holdt masken gjennom middagene og gikk inn på badet når han ikke klarte det lenger.

Så pakket han livet sitt i flytteesker.

Et samlivsbrudd kan være en sorg for begge, men sorgen begynner ikke nødvendigvis samtidig.

Den som velger å gå, kan ha tvilt og sørget i måneder eller år før beslutningen blir sagt høyt. Den som blir forlatt, får kanskje vite om bruddet først når den andre allerede har beveget seg langt gjennom sin egen løsrivelse.

For Marius kommer tapet som et sammenbrudd. Sammen med Elin mister han familien slik den var, huset de delte, de daglige møtene med barna og forestillingen om hvem han skulle være resten av livet.

Han mister også kontrollen over fortellingen. Elin har tatt en avgjørelse som forandrer hele livet hans, og han får ikke argumentere seg tilbake til utgangspunktet. Hun har hørt forslagene hans før. Nå står hun fast.

Fra hennes side kan fastheten være nødvendig for å klare å gjennomføre bruddet. Fra hans side oppleves den som kulde.

Bruddet forandrer både fremtiden og forståelsen av det som har vært.

Marius ser på bilder fra en ferie og klarer ikke lenger å forstå hva han ser. Var de lykkelige den sommeren, eller hadde Elin allerede begynt å gi opp? Når hun sier at hun har vært ensom i flere år, oppleves det som om hennes nye fortelling tar fra ham minnene han trodde de delte.

Han forsøker å få de to bildene av Elin til å henge sammen: kvinnen som lo med ham, fødte barna deres og planla neste sommer, og kvinnen som nå sier at hun lenge har ønsket seg ut. Hvis hun har vært på vei bort så lenge, var nærheten da virkelig? Har han misforstått hele sitt eget liv?

Gode minner blir vanskelige å hente frem fordi de straks blir fulgt av et spørsmål. Samtidig klarer han ikke å gjøre hele ekteskapet dårlig. Det ville også gjøre femten år av hans eget liv, og store deler av barnas historie, uvirkelig.

Å sørge etter et brudd handler derfor også om å skape en fortelling som kan romme motsetninger: De hadde noe virkelig og verdifullt. Elin var samtidig mer ulykkelig enn han forsto. Det som var sant for ham, behøver ikke ha vært hele sannheten for henne.

John Bowlbys tilknytningsteori forbindes ofte med forholdet mellom barn og omsorgspersoner, men tilknytningsbehovet forsvinner ikke når vi blir voksne. En partner kan bli den vi søker mot når vi er redde, slitne eller usikre, og representere hjem, kontinuitet og trygghet.

Når en slik person plutselig ikke lenger er tilgjengelig, aktiveres sterke protestreaksjoner. Man kan lengte, lete etter forklaringer, forhandle, bli rasende eller forsøke å gjenopprette kontakten. Sinne og fortvilelse er ikke motsetninger til tilknytning. De kan være uttrykk for at båndet fremdeles er aktivt, mens personen man søker mot, trekker seg unna.

Marius sender lange meldinger til Elin om natten. Noen er bedende. Andre er anklagende. Hvis hun svarer kort, kjenner han panikk. Hvis hun ikke svarer, blir han rasende.

Om morgenen skammer han seg og lover seg selv at det ikke skal skje igjen.

Så kommer kvelden.

De ukene barna er hos ham, er Marius konstant på etterskudd. Han skal lage middag, følge opp lekser, finne klær som passer og huske hvilke dager det er trening. Oppgavene er ikke i seg selv umulige. Han lærer dem imidlertid mens han nesten ikke sover, og hvert feilgrep minner ham om at Elin pleide å ha oversikten.

Han er glad i barna. Likevel kan omsorgen føles som en eksamen han ikke har lest til.

Når barna reiser til moren, tror han at han skal få hvile. I stedet blir leiligheten stille. Tallerkenene blir stående i oppvaskkummen. Han ligger på sofaen og ser serier han ikke følger med på.

På jobb later han som om han fungerer. Fastlegen har nevnt sykmelding, men Marius avviser det. Han er en som møter opp. Han har gått på jobb med feber og ryggsmerter. At et samlivsbrudd skulle gjøre ham arbeidsufør, oppleves både skamfullt og uforståelig.

Han sier til seg selv at han ikke sliter psykisk. Han er bare sint, utslitt og i en vanskelig situasjon.

Søvnmangelen gjør ham kort. En kollega stiller et vanlig spørsmål, og Marius svarer så skarpt at rommet blir stille. Etterpå tenker han at han er i ferd med å miste jobben også.

Elin ser derimot ut til å klare seg. Hun svarer saklig om hentetider og vinterklær. På et bilde barna viser ham, ler hun sammen med noen venner.

For Marius blir latteren et bevis: Hun har fått det bedre uten ham.

Han vet ikke hvor lenge hun sørget før hun gikk, eller hvordan hun har det når barna ikke ser. Han ser bare forskjellen mellom hennes tilsynelatende kontroll og sitt eget sammenbrudd.

Et samlivsbrudd kan utløse sterke reaksjoner uten at det betyr at personen har en psykisk lidelse. Søvnproblemer, lengsel, sinne, gråt, konsentrasjonsvansker og perioder med håpløshet kan være en del av en alvorlig livskrise.

Samtidig kan sorg og depresjon finnes på samme tid. Når Marius over tid mister interessen for nesten alt, slutter å ivareta seg selv, ikke ser noen fremtid og begynner å tenke at barna ville hatt det bedre uten ham, er det ikke tilstrekkelig å si at han «bare må gjennom sorgen».

Depresjon hos menn ser ikke alltid først og fremst ut som tristhet. Den kan også komme til uttrykk som irritabilitet, sinne, rastløshet, økt arbeid, risikofylt atferd eller bruk av alkohol for å få avstand til følelsene. Slike reaksjoner er ikke egne «mannlige symptomer» som gjelder alle menn, men de kan gjøre depresjonen vanskeligere å kjenne igjen, også for mannen selv.

Forestillinger om at man skal være selvhjulpen, beholde kontrollen og ikke belaste andre kan gjøre terskelen for å be om hjelp høy. For Marius er det lettere å holde fast ved at han bare er sint og utslitt enn å erkjenne hvor langt ned han har sunket. Skal han få hjelp, kan noen måtte spørre konkret og bli værende når det første svaret er at alt går greit.

Samlivsbrudd er forbundet med økt risiko for selvmordstanker og selvmord hos menn. De fleste menn som blir skilt, vil ikke forsøke å ta livet sitt. Den forhøyede risikoen gjør det likevel nødvendig å spørre direkte om tanker om døden og ta svarene på alvor.

En natt tenker Marius at det ville vært enklere å slippe å våkne. Først opplever han tanken som en pause. Så begynner han å se for seg hvordan han kunne gjort det.

Han bestiller ikke time for å snakke om selvmordstanker. Han går til fastlegen fordi han ikke sover.

På kontoret sitter han med armene i kors og svarer kort. Han sier at det går greit. At han må regne med å være sliten nå. Fastlegen spør om arbeidet, barna og alkoholen. Til slutt spør hun direkte om han har tenkt at han ikke orker å leve.

Marius ser ned i gulvet.

Først sier han ingenting. Så brister stemmen, og skallet han har holdt oppe på jobb og foran barna, faller sammen.

Hjelpen begynner ikke med at Marius skal overbevises om at skilsmissen egentlig var bra for ham. Først må fastlegen forstå hvor stor faren er, og Marius må slippe å bære ansvaret for sikkerheten alene.

Fastlegen foreslår at han ringer broren og ber ham komme. For Marius sitter det langt inne. Han har aldri fortalt broren at han ikke mestrer noe. Telefonen blir liggende på bordet mellom dem. Til slutt spør fastlegen om de skal ringe sammen.

Dette er ikke vendepunktet der alt blir lettere. Dagen etter angrer Marius på at han fortalte så mye. Han vurderer å avlyse neste time. Sykmeldingen oppleves som et synlig bevis på at han ikke klarte å holde seg oppe, selv om han har samme inntekt mens han er sykmeldt.

Depresjonen rammer nettopp evnen til å gjøre det behandlingen krever. Å ringe en venn, møte til en time, lage middag eller gå en tur kan utenfra se ut som små oppgaver. For Marius kan hver av dem kreve en kraft han ikke har tilgang til. Råd som gis for raskt, kan bli enda en liste over alt han mislykkes med.

Derfor må hjelpen være mer konkret og mer utholdende. Fastlegen setter opp en ny time i stedet for å be ham ta kontakt ved behov. Broren sender en melding og kommer innom uten å kreve en lang samtale. I behandlingen brukes tid på søvnen, selvmordstankene, skammen, raseriet og tapet av den felles historien. Noen uker handler fremgang mest om at han møter opp og kommer seg gjennom døgnet.

Det praktiske blir gradvis en del av veien tilbake, men heller ikke dette skjer i en rett linje. Han ber Elin sende størrelsene til barna. Han glemmer fortsatt en trening og sender en matpakke ingen spiser. Etter hvert lager han en oversikt over klær, skole og avtaler. Litt etter litt utvikler han egne rutiner.

Han skal ikke overta Elins plass. Han skal finne sin egen måte å være en trygg far på.

Sorgen forsvinner ikke i det øyeblikket han mestrer hverdagen. Noen dager vil han fremdeles våkne og i et kort sekund tro at han er hjemme i det gamle livet.

Det tar tid før den nye leiligheten kjennes som noe annet enn restene av det gamle livet. Gradvis blir den et sted barna løper inn i uten å banke. Det kommer tegninger på kjøleskapet. En vinterjakke henger i gangen.

Livet ble ikke slik Marius hadde forestilt seg.

Gradvis kan det likevel bli et liv han ønsker å være i.

Selvmordstanker skal alltid tas alvorlig, også når de oppstår i en forståelig livskrise. Ved akutt fare for selvmord skal man ringe 113. Legevakten kan nås på 116 117. Mental Helses hjelpetelefon 116 123 er døgnåpen for den som trenger noen å snakke med.

Bildet er generert av KI