Etter den tredje timen går du hjem med en uro du ikke helt klarer å plassere.

Psykologen virker hyggelig, og det har ikke skjedd noe åpenbart galt. Likevel merker du at du holder igjen. Du forteller om det som er vanskelig, men går derfra med en følelse av at psykologen ikke helt har forstått hva du forsøkte å si.

Du begynner å lure på om du bør finne en annen.

Trenger dere mer tid? Er det vanlig at terapi føles slik i begynnelsen? Eller er uroen et tegn på at denne psykologen ikke er riktig for deg?

Det finnes ikke alltid et enkelt svar. Men noen spørsmål kan gjøre det lettere å vurdere kontakten.

Det kan ta tid å bli trygg på en psykolog. De fleste forteller ikke om det mest sårbare i den første timen, og tillit oppstår sjelden fordi man har bestemt seg for å stole på noen.

Likevel bør du gradvis kunne merke at det er plass til deg i samtalen.

Etter hvert bør du kunne snakke med dine egne ord, også når du er usikker på hva du mener eller redd for hvordan det vil bli mottatt. Du bør oppleve at psykologen forsøker å forstå perspektivet ditt, også når dere ser forskjellig på noe.

Terapi kan utfordre deg. Psykologen kan stille spørsmål du ikke har tenkt på før, eller rette oppmerksomheten mot noe du helst vil unngå. Men hvis du stadig føler deg vurdert, avvist eller presset inn i en forståelse du ikke kjenner deg igjen i, blir det vanskelig å utforske det du står i.

Noen kjenner raskt at det er lett å snakke med psykologen. Andre trenger mer tid.

Psykologen trenger ikke være en person du ville valgt som venn. Dere trenger heller ikke ligne på hverandre for å få til et godt samarbeid.

I terapi brukes ofte begrepet behandlingsallianse. En god allianse innebærer at du føler deg møtt, og at du og psykologen har en noenlunde felles forståelse av hva dere arbeider med.

Det er mulig å like psykologen og samtidig oppleve at samtalene ikke hjelper. På samme måte er faglig kompetanse av begrenset verdi dersom måten du blir møtt på, gjør at du ikke klarer å snakke åpent.

Både relasjonen og kompetansen har betydning. Dersom du søker behandling for et bestemt problem, bør psykologen kunne vurdere om vedkommende har den kunnskapen og erfaringen som trengs.

Det bør være mulig å spørre hva psykologen tenker om problemet, hva dere forsøker å finne ut av, og hvordan dere kan vurdere om samtalene er nyttige.

Psykologen vil ikke alltid kunne gi et klart svar.

Noen behandlingsforløp har en tydelig arbeidsmåte og et konkret mål fra starten. Andre er mer åpne. Det kan være for tidlig å vite hvorfor du reagerer som du gjør, eller hva som vil være den beste veien videre.

Da kan psykologen si:

«Det vet jeg ikke ennå. Jeg tror vi trenger mer tid til å forstå hva dette handler om.»

Et slikt svar kan være både ærlig og faglig godt. Forskjellen ligger i om psykologen er åpen om usikkerheten og inviterer deg inn i utforskningen, eller om samtalene fortsetter uten at du forstår hva dere holder på med.

Psykologer kan misforstå. En enkelt misforståelse sier ikke nødvendigvis mye om behandlingen. Det viktigste er om du kan korrigere psykologen og oppleve at det du sier blir tatt inn.

Det er grunn til å reagere dersom psykologen gjentatte ganger avviser perspektivet ditt eller holder fast ved en forståelse du ikke kjenner deg igjen i. Det samme gjelder hvis du sier at tempoet blir for høyt, uten at det får betydning for hvordan dere arbeider.

Legg også merke til hvordan du har det etter timene. Hvis du stadig går derfra med en følelse av å være feil eller ansvarlig for at behandlingen ikke fungerer, er det viktig å ta det opp.

Du skal ikke måtte forklare bort slike erfaringer som en nødvendig del av terapien.

En god behandlingsrelasjon kan romme misforståelser og uenighet. Forskjellen viser seg ofte i hva som skjer når det vanskelige blir tatt opp.

Det kan være vanskelig å gi en psykolog en negativ tilbakemelding. Kanskje er du redd for å virke krevende eller lite motivert. Likevel kan tilbakemeldingen gi viktig informasjon om samarbeidet.

Du kan si:

«Jeg gikk herfra med en følelse av at du ikke helt forsto meg.»

«Jeg vurderer å avslutte, men ønsker å snakke om det som ikke fungerer først.»

Psykologen trenger ikke være enig i alt du sier. Men tilbakemeldingen bør møtes med interesse og få betydning for samtalen videre.

Hvis psykologen blir avvisende eller defensiv, eller raskt bruker tilbakemeldingen som et bevis på hva som er galt med deg, kan det være et dårlig tegn.

Hvis tilbakemeldingen blir møtt med nysgjerrighet, kan dere lettere forstå hva som skjedde mellom dere. Noen ganger handler det om en misforståelse. Andre ganger har samtalen også berørt noe som blir vanskelig i andre relasjoner.

Har du flere avsluttede behandlingsforløp eller relasjoner bak deg, kan det være særlig nyttig å fortelle at du vurderer å slutte før du bestemmer deg. Hensikten er ikke å overtale deg til å fortsette, men samtalen kan gi et bedre grunnlag for å vurdere om relasjonen kan repareres, eller om du bør finne en annen psykolog.

En ny behandlingsrelasjon kan trenge noen samtaler før den finner formen. Dersom psykologen virker interessert, tar spørsmålene dine på alvor og forsøker å forstå hva du trenger, kan det være rimelig å gi kontakten litt tid.

Hvis noe skurrer, er det ofte nyttig å si fra og se hvordan tilbakemeldingen blir møtt.

Hvis du over tid ikke føler deg møtt, eller psykologen mangler kompetansen du trenger, kan det være riktig å finne en annen. Du trenger ikke bli værende for å bevise at du tåler ubehag.

Den riktige psykologen er ikke nødvendigvis en du aldri blir usikker eller irritert på. Det er en psykolog du gradvis kan være åpen med, og som du kan snakke med når noe mellom dere ikke føles riktig.

Les også artiklene:
Kan jeg gå til psykolog når jeg ikke vet hva som er galt? og Hva snakker man om hos psykologen? | Første time