Du vet at noe ikke fungerer som før.

Du er mer sliten, lettere irritert eller mindre interessert i mennesker og aktiviteter du vanligvis setter pris på. Kanskje fungerer du fortsatt på jobb og gjør det som forventes av deg, men det krever mer enn tidligere.

Når noen spør hva som er galt, vet du ikke helt hva du skal svare.

Det har ikke nødvendigvis skjedd noe dramatisk. Du har ingen tydelig forklaring og vet ikke hva slags hjelp du trenger. Du vet bare at du ikke ønsker å fortsette å ha det slik.

Det er nok til å oppsøke en psykolog.

Når problemet er uklart, vil psykologen vanligvis forsøke å danne seg et bilde av hvordan du har det, og hva som har forandret seg.

Det kan innebære spørsmål om søvn, kropp, arbeid, relasjoner, humør og bekymringer. Psykologen kan også spørre når du først merket forandringen, om den kom gradvis eller plutselig, og om det finnes situasjoner der du har det bedre eller verre.

Hensikten er ikke bare å finne ut om symptomene passer med en bestemt diagnose. Det handler også om å forstå hvordan vanskelighetene viser seg i livet ditt, hva som kan ha bidratt til dem, og hva som gjør at de fortsetter.

Noen ganger peker kartleggingen forholdsvis raskt i en tydelig retning. Andre ganger må forståelsen utvikles gjennom flere samtaler.

Det er ikke bare symptomene i seg selv som er interessante. Psykologen vil ofte undersøke hva som skjer rundt dem.

Hvis du blir urolig på jobb, kan det være relevant å utforske hvilke situasjoner som utløser uroen. Skjer det når du skal si noe i et møte, når du får en e-post fra lederen, eller når du er usikker på hva andre forventer av deg?

Deretter kan dere se på hva du gjør for å håndtere situasjonen. Kanskje forbereder du deg i flere timer, ber andre kontrollere arbeidet ditt eller unngår å si det du mener. Slike strategier kan dempe ubehaget der og da, men samtidig bidra til at usikkerheten fortsetter.

Noen trekker seg unna når de blir triste. Andre arbeider mer, bruker alkohol for å roe seg, forsøker å ha kontroll på alt eller bruker mye tid på å gruble. Reaksjonene har ofte en forståelig funksjon, selv om de etter hvert også kan skape problemer.

Det kan derfor være viktig å undersøke hva du har sluttet å gjøre. Kanskje møter du venner sjeldnere, lar være å søke på jobber du egentlig ønsker deg, eller unngår samtaler som kan føre til uenighet. Kanskje har livet gradvis blitt organisert rundt det du ikke orker, ikke våger eller ikke ønsker å kjenne på.

Unngåelse kan oppleves som praktiske valg eller som en naturlig følge av at man er sliten. Psykologen kan derfor spørre både om hva du gjør, og om hva som har blitt borte fra livet ditt.

Psykologen vil ofte spørre om tidligere belastninger, relasjoner og erfaringer med behandling. Det betyr ikke at alle problemer må forklares med barndommen.

Noen vanskeligheter henger først og fremst sammen med det som skjer nå. Et dårlig arbeidsmiljø, økonomisk usikkerhet, sykdom eller vedvarende konflikter kan påvirke både kroppen og den psykiske helsen.

Andre ganger kan reaksjoner i nåtiden være preget av tidligere erfaringer. En person som har blitt sterkt kritisert gjennom oppveksten, kan for eksempel reagere kraftig på usikkerhet eller tegn til misnøye hos andre. Fortiden forklarer ikke nødvendigvis alt, men den kan være en del av bildet.

Tidligere behandlingserfaringer kan også gi viktig informasjon. Hva var nyttig sist? Hva fungerte ikke? Var det noe du savnet, eller noe som gjorde det vanskelig å fortsette?

Psykologen kan stille spørsmål om personlige og vanskelige temaer. Det betyr ikke at du må svare på alt med en gang.

Du kan si at du ikke vet, at du trenger tid til å tenke, eller at det finnes noe du ikke er klar til å snakke om ennå. Du kan også spørre hvorfor psykologen ønsker bestemte opplysninger.

Noen spørsmål kan være viktige for å forstå situasjonen og gjøre en forsvarlig vurdering. Dersom du ikke er klar til å svare, bør psykologen kunne forklare hvorfor spørsmålet er relevant, og om det begrenser hva som kan vurderes eller hvilken hjelp som kan anbefales.

Kartleggingen bør foregå i et tempo som gjør det mulig for deg å delta. Å vente med å fortelle om noe betyr ikke at det aldri skal snakkes om.

Det går an å si:

«Jeg tror dette er viktig, men jeg er ikke klar til å fortelle om det nå.»

Psykologen lytter ikke bare til hva du forteller, men kan også legge merke til hva som skjer mens du forteller.

Kanskje blir du stille når et bestemt tema kommer opp. Kanskje ler du mens du beskriver noe vondt, mister tråden eller kjenner plutselig uro i kroppen. Det kan også være at du snakker fritt om arbeid, men får vanskeligere for å finne ord når samtalen nærmer seg familien din.

Det betyr ikke at psykologen kan lese deg utenfra. En pause, et uttrykk eller en endring i stemmen har ingen sikker betydning i seg selv.

Det kan derimot gi grunnlag for et spørsmål:

«Jeg la merke til at det ble vanskeligere å snakke nå. Merket du det også?»

En slik observasjon er ikke en fasit. Den får først mening når dere undersøker den sammen.

Det er ikke alltid lett å svare på hva man vil ha hjelp med. Da kan det være enklere å snakke om hva man savner.

Hva skulle du ønske at du hadde mer plass til? Hva ville du gjort annerledes dersom problemet tok mindre plass? Hva ønsker du å kunne gjøre som er vanskelig nå?

Et behandlingsmål behøver ikke være «å bli kvitt angst» eller «å slutte å være deprimert». Det kan være å være mer til stede med barna, få tilbake kontakten med venner, sette tydeligere grenser eller kjenne mer glede og ro i hverdagen.

Slike ønsker kan hjelpe dere med å finne ut hva behandlingen skal rette seg mot. De gjør det også mulig å følge med på om samtalene fører til en endring som betyr noe for deg.

Den første kartleggingen gir ikke alltid et endelig svar. Det dere kommer fram til, er en foreløpig forståelse som kan justeres etter hvert som dere får vite mer.

Det som først ser ut som et motivasjonsproblem, kan vise seg å henge sammen med utmattelse. Irritabilitet kan være knyttet til langvarig uro, sorg eller en situasjon der egne behov stadig blir skjøvet til side. Et ønske om bedre selvfølelse kan etter hvert føre til at dere arbeider med relasjoner, grenser eller tidligere erfaringer.

Psykologen kan se sammenhenger du ikke selv har lagt merke til. Det kan være nyttig, men psykologens forståelse er ikke automatisk riktig. Den bør kunne forklares og undersøkes sammen med deg.

Hvis retningen ikke gir mening, er det viktig å si fra. Behandlingen skal ikke bygge på at psykologen alene bestemmer hva problemet egentlig er.

Du kan komme til psykologen med uro, tretthet eller en følelse av å ha kjørt deg fast. Gjennom samtalene kan dere undersøke hva reaksjonene henger sammen med, hvordan de påvirker livet ditt, og hva du ønsker skal bli annerledes. Målet trenger ikke være klart fra starten. Det kan utvikles etter hvert som du og psykologen får en bedre forståelse av hva som skjer.

Les også: Hva snakker man om hos psykologen? | Første time