Da jeg meldte meg på EMDR-utdanningen for omtrent syv år siden, visste jeg ikke særlig mye om metoden.

Jeg kjente først og fremst til det gjennom en intern spøk på jobb: Når en kollega fortalte om noe mildt ubehagelig, som at toget var forsinket, begynte de som hadde EMDR-utdanning, å vifte med fingrene foran øynene på vedkommende.

Jeg hadde henvist pasienter til EMDR hos andre behandlere og fått inntrykk av at metoden kunne ha god effekt. Likevel framsto den som litt magisk og rar.

Jeg var skeptisk.

Jeg har alltid vært skeptisk til behandlingsformer som lover mer enn det finnes dekning for. Samtidig visste jeg at EMDR ikke var en alternativ behandlingsform. Metoden hadde et betydelig forskningsgrunnlag og var anbefalt i internasjonale retningslinjer for behandling av posttraumatisk stresslidelse.

Det gjorde meg nysgjerrig nok til å melde meg på.

Kursholderen på min første samling var psykolog Bjørn Aasen, som har hatt en sentral rolle i utviklingen av det norske EMDR-fagmiljøet og i utdanningen av norske EMDR-terapeuter.

Han var en artig skrue. På en pragmatisk og engasjerende måte fikk han meg med på rasjonalet bak behandlingen.

Et sentralt utgangspunkt i EMDR er den såkalte AIP-modellen, eller modellen for adaptiv informasjonsbearbeiding. Ifølge modellen kan sterkt belastende opplevelser bli lagret på en måte som gjør at deler av den opprinnelige reaksjonen fortsatt aktiveres når noe minner oss om det som skjedde. Bilder, kroppslige fornemmelser, følelser og oppfatninger om oss selv kan kjennes påfallende nærværende, selv om hendelsen ligger langt tilbake i tid.

AIP-modellen er en teori om hvordan slike reaksjoner kan forstås. Den gir ikke et endelig svar på hva som skjer i hjernen under EMDR. For meg ga den likevel intuitiv mening.

Alle som har arbeidet med terapi noen år, har møtt mennesker som forstår med fornuften at faren er over, men som fortsatt reagerer som om den ikke er det. At overveldende erfaringer kan sette seg i følelsene, kroppen og måten vi møter verden på, er heller ikke en ny idé. Mye terapi handler nettopp om å nærme seg det som har vært vanskelig, forstå mønstrene som oppsto, og skape mulighet for noe annet.

Det fremmede ved EMDR var måten man arbeidet med dette på.

På EMDR-kursene øver deltakerne på hverandre. Jeg havnet i en gruppe med to andre, og hun som skulle være terapeuten min, var en hyggelig og tillitvekkende finsk psykolog.

Vi brukte en teknikk som kalles «floatback». Kort fortalt tar man utgangspunkt i en følelse, kroppslig reaksjon eller negativ oppfatning og lar oppmerksomheten søke bakover etter en tidligere opplevelse som vekker noe av det samme.

Hos meg dukket det opp et bestemt minne.

Det var ikke overraskende. Det dreide seg om en skamfull opplevelse fra jeg var omtrent 16 år. Minnet hadde ligget der siden. Jeg hadde snakket om det mange ganger. Likevel ga det meg fortsatt skamfølelse og dårlig humør hver gang jeg kom i kontakt med det.

I en periode etter hendelsen hadde jeg reaksjoner som jeg i ettertid tenker på som angstsymptomer. De roet seg gradvis, og andre mestringsstrategier tok over. Jeg fungerte videre, men selve minnet beholdt noe av den gamle følelsesmessige kraften.

Med middels forventning, men stor nysgjerrighet tok jeg mot til meg og foreslo at vi skulle arbeide med nettopp dette.

Den finske kollegaen min fulgte EMDRs standardprotokoll. Hun prøvde seg fram med lengden og hastigheten på seriene med øyebevegelser, mens Aasen og medhjelperne gikk rundt, observerte og korrigerte ved behov.

Jeg satt altså på et kursrom, hentet fram et av de vanskeligste minnene mine og fulgte fingrene hennes fram og tilbake med øynene.

Det var unektelig en rar situasjon.

Samtidig skjedde det noe jeg ikke hadde ventet. Jeg opplevde å få direkte kontakt med følelsene fra den gangen. Jeg var våken og fullt til stede, men oppmerksomheten var på en måte samlet innover. Det kunne minne om en transeaktig tilstand, uten at jeg mistet kontrollen over hvor jeg var eller hva som foregikk.

Når minnet vanligvis dukket opp, hadde jeg flere raske måter å komme meg unna det på. Jeg kunne skyve det bort, begynne å tenke frenetisk på noe annet eller fortelle om hendelsen på en distansert, nesten kynisk måte.

Mens jeg samtidig fulgte øyebevegelsene, opplevdes ikke disse strategiene like tilgjengelige.

Det kom skam og sinne, og jeg gråt. Underveis dukket det opp nye tanker og forbindelser uten at jeg forsøkte å tvinge dem fram.

Og til slutt var minnet blitt merkelig nøytralt.

Jeg husket fortsatt hva som hadde skjedd. Jeg syntes fortsatt at det var galt. Men jeg kunne tenke på det uten straks å måtte skyve det bort og uten den velkjente klumpen i magen.

Det har nå gått omtrent syv år. Når jeg henter fram bildet i dag, er jeg fortsatt rolig innvendig. Jeg kan bli trist over det som skjedde, men den gamle, kroppslige skammen er likevel borte.

Dette er én personlig erfaring og kan ikke si noe om hvordan EMDR virker på gruppenivå. Opplevelsen gjorde likevel noe med skepsisen min.

EMDR er mer enn å bevege fingrene foran øynene. Behandlingen følger en strukturert prosess med kartlegging, forberedelse, bearbeiding og avslutning. Under bearbeidingen holder pasienten deler av det belastende minnet i oppmerksomheten samtidig som han eller hun følger en ytre stimulering fra side til side. Dette kalles bilateral stimulering og kan også gis på andre måter enn gjennom øyebevegelser.

Vi har ennå ikke ett endelig svar på hvorfor EMDR virker. En av de best undersøkte forklaringene er knyttet til arbeidsminnet. Når et belastende minne hentes fram samtidig som arbeidsminnet opptas av øyebevegelser eller en annen oppgave, kan minnet bli mindre levende og følelsesmessig intenst. Andre mulige mekanismer er også foreslått, og sannsynligvis virker flere prosesser sammen. En systematisk gjennomgang fant støtte for arbeidsminneforklaringen, men understreket samtidig at virkningsmekanismene ikke er endelig avklart.

Det sikre er at EMDR har forskningsstøtte som behandling for PTSD og anbefales i internasjonale faglige retningslinjer. Forskningsgrunnlaget varierer for andre problemstillinger, og metoden passer ikke nødvendigvis for alle.

Jeg har fortsatt denne kursopplevelsen med meg når jeg nå, syv år senere, bruker EMDR i arbeidet mitt. Siden den gang har jeg behandlet mange pasienter med metoden.

EMDR virker ikke for alle. Noen ønsker ikke å arbeide på denne måten. Noen trenger mer tid til trygghet, stabilisering og forberedelse. Andre har problemer som krever en annen tilnærming.

Samtidig har jeg sett mange ha god nytte av behandlingen.

Flere beskriver noe jeg kjenner igjen fra min egen erfaring: De har fortalt om det som skjedde mange ganger. De forstår at de ikke hadde skyld, at faren er over eller at de ikke lenger er den hjelpeløse personen de var den gangen. Likevel reagerer kroppen og følelsene som før.

EMDR kan da gi en annen inngang til minnet og til det følelsesmessige og kroppslige laget av opplevelsen. Jeg tenker iblant på dette laget som soundtracket i en film. Det ligger under ordene og forteller oss at noe er farlig, skamfullt eller håpløst. Noen ganger legger det seg som et fargefilter over hele opplevelsen.

For meg fjernet ikke EMDR scenen fra filmen.

Men soundtracket stilnet.

EMDR-behandling for traumer og PTSD - hva behandling er og hvem den kan passe for

PTSD: når kroppen fortsatt er i alarm - mer forskningsbasert fordypning

Publisert 1. september 2026

Om arbeidet med teksten: Artikkelen er utviklet med støtte fra generativ kunstig intelligens til struktur, språkbearbeiding og kildearbeid. Forfatteren har faglig vurdert, redigert og godkjent innholdet og står ansvarlig for den publiserte teksten.