Jens er på vei hjem da han hører raske skritt bak seg.

Før han rekker å snu seg, står en mann tett inntil ham. Hetten er trukket langt ned i ansiktet. I hånden har han en kniv.

«Gi meg lommeboka.»

Jens forsøker å få den opp av jakkelommen, men fingrene lystrer ikke. Mannen hever stemmen og fører kniven nærmere. Til slutt får Jens tak i lommeboka og rekker den frem.

Så løper mannen.

Det hele har kanskje vart i et halvt minutt.

Jens går hjem og forteller seg selv at det gikk bra. Han ble ikke skadet. Det var bare en lommebok.

I dagene som følger, merker han likevel at noe har forandret seg. Når han går ute, snur han seg stadig for å se hvem som kommer bak ham. Ser han en mann med hettegenser, begynner hjertet å hamre.

Om kvelden tar han omveier for å slippe mørke gater. Når vennene spør om han vil møte dem, sier han at han er sliten. Egentlig orker han ikke tanken på veien hjem.

Et par ganger våkner han med følelsen av at noen står i rommet. Andre netter blir han liggende våken og gå gjennom hendelsen. Hvorfor løp han ikke? Hvorfor sa han ingenting? Hvorfor var han så hjelpeløs?

En ettermiddag ser han en hånd bevege seg raskt mot en jakkelomme. Plutselig får han ikke puste. Brystet strammer seg, synsfeltet smalner og han blir sikker på at noe forferdelig skal skje.

Etterpå skammer han seg. Han har aldri sett på seg selv som en engstelig person.

Derfor forteller han det ikke til noen.

Sterke reaksjoner etter en traumatisk hendelse betyr ikke nødvendigvis at man har utviklet PTSD.

De første dagene og ukene kan det være vanlig å kjenne uro, sove dårlig, tenke mye på det som skjedde eller være mer oppmerksom på mulige farer. Noen blir følelsesløse. Andre kjenner frykt, sinne eller skam. Reaksjonene kan være sterke uten at de er tegn på en varig lidelse.

For mange avtar de gradvis når kroppen får erfare at faren er over. Derfor kan oppfølging og aktiv observasjon være tilstrekkelig den første tiden dersom symptomene ikke er svært omfattende.

Men noen ganger fortsetter alarmen. Livet blir stadig mer preget av det som skjedde, selv om hendelsen ligger tilbake i tid.

I ICD-11 beskrives PTSD gjennom tre sentrale områder: gjenopplevelse, unngåelse og en vedvarende opplevelse av fare.

Gjenopplevelse er mer enn å huske. Minnet kan komme som påtrengende bilder, mareritt eller flashbacks med en følelse av at hendelsen skjer igjen. Jens kan plutselig se kniven for seg eller kjenne den samme lammelsen i kroppen.

Unngåelse handler om å forsøke å holde avstand til det som vekker minnene. Jens unngår mørke gater og mennesker med hette, men også samtaler om hendelsen og følelsene den har skapt.

Den vedvarende opplevelsen av fare kan vise seg som skvettenhet, søvnvansker og en stadig overvåking av omgivelsene. Panikkanfall er ikke et kjernesymptom ved PTSD, men kan oppstå når kroppen tolker en situasjon som tegn på at faren er tilbake.

Jens vet at ranet er over. Han vet det, men traumeminnet vekkes på en måte som får kroppen til å reagere som om han fremdeles er i fare.

Det gir mening at Jens unngår det som skremmer ham. Hver gang han velger å bli hjemme, kjenner han en umiddelbar lettelse.

Problemet er at han da ikke får muligheten til å erfare at han kan gå ute uten å bli angrepet. En hettegenser fortsetter å bety fare for ham, fordi han alltid kommer seg unna før kroppen rekker å oppdage at personen bare er en tilfeldig forbipasserende.

Unngåelsen beskytter ham mot angsten der og da, men kan også gjøre livet mindre. Han slutter å møte venner, går ikke lenger ut om kvelden og skammer seg stadig mer over reaksjonene sine.

Skammen blir en ny kilde til unngåelse. Når Jens ikke forteller noen hva han opplever, blir han alene med forestillingen om at reaksjonene betyr at han er «svak» eller «feig».

Når hjernen oppfatter akutt fare, aktiveres kroppens automatiske forsvarssystem. Vi snakker ofte om kamp, flukt og frys.

Ved kamp gjør kroppen seg klar til å forsvare seg. Ved flukt mobiliserer den for å komme seg unna. Ved frys stanser bevegelsen et øyeblikk, samtidig som oppmerksomheten snevres inn mot trusselen.

Dersom faren oppleves som overveldende og umulig å unnslippe, kan noen gå inn i tonisk immobilitet. Kroppen blir stiv eller ubevegelig, og det kan være vanskelig å snakke eller gjøre motstand. Andre kan føye seg etter det gjerningspersonen krever fordi det oppleves som den sikreste måten å begrense faren på.

Reaksjonene oppstår raskt, uten en bevisst vurdering av hva man burde gjøre. Å bli passiv eller føye seg betyr ikke at man ønsket det som skjedde. Ved seksuelle overgrep er det særlig viktig å understreke at manglende motstand ikke er det samme som samtykke.

Hvilken reaksjon som aktiveres, sier lite om mot eller personlighet. Da Jens sto med en kniv rett foran seg, valgte han ikke at kroppen skulle stivne. Den reagerte før han rakk å tenke.

Etterpå vurderer han situasjonen med kunnskapen han har nå. Han forestiller seg at han burde ha løpt eller kjempet imot. Men i selve øyeblikket kunne begge deler ha økt faren. Det å rekke frem lommeboken kan ha vært den tryggeste muligheten han hadde.

Ved PTSD kan det samme forsvarssystemet senere bli aktivert av noe som ligner på den opprinnelige trusselen. En hettegenser, raske skritt eller en hånd mot en jakkelomme kan være nok til å utløse en ny alarmreaksjon, selv om personen foran ham ikke utgjør noen fare.

PTSD er en lidelse det finnes virksomme og godt undersøkte behandlinger for. Traumefokusert kognitiv terapi og EMDR er blant metodene med best dokumentasjon.

I traumefokusert kognitiv terapi arbeider man med traumeminnet, betydningen hendelsen har fått og det personen har begynt å unngå. Jens kan blant annet undersøke forestillingen om at han burde ha forsvart seg, og gradvis vende tilbake til steder og situasjoner han har sluttet å oppsøke.

Hensikten er ikke å presse ham ut i størst mulig angst. Det handler om å skape nye erfaringer i et tempo som gjør det mulig å oppdage at en mørk gate ikke er den samme gaten han ble ranet i, og at en mann med hette ikke er den samme mannen.

I EMDR arbeider man også direkte med traumeminnet, samtidig som terapeuten bruker bilateral stimulering, ofte i form av øyebevegelser. Målet er ikke å slette hendelsen, men at den skal kunne huskes uten at kroppen reagerer som om den skjer på nytt.

Ved et avgrenset traume kan et relativt kort behandlingsforløp være tilstrekkelig. Dersom ranet har vekket minner om tidligere vold, overgrep eller andre belastninger, kan også disse erfaringene trenge oppmerksomhet. God behandling tar derfor utgangspunkt i både den aktuelle hendelsen og det mennesket som opplevde den.

Det kan være nyttig å søke hjelp dersom reaksjonene ikke avtar, dersom du stadig organiserer livet rundt det du må unngå, eller dersom søvn, arbeid og relasjoner blir tydelig påvirket.

Man trenger heller ikke vente til man er sikker på at symptomene oppfyller kriteriene for PTSD. En lege eller psykolog kan hjelpe med å vurdere reaksjonene og hva slags oppfølging som er nødvendig.

Raneren forsvant den kvelden.

Behandlingen handler om å hjelpe kroppen til å forstå det samme.

Bildet er generert av KI