Smellet sitter fortsatt i kroppen

Det skjer så fort at jeg ikke rekker å forstå hva som skjer.

Et sekund sitter jeg i bilen og tenker på helt vanlige ting. Neste sekund kommer smellet.

Lyden er voldsom. Metall mot metall. Kroppen kastes til siden før jeg rekker å stramme meg. Bilen gynger, og alt rundt meg mister retningen et øyeblikk. Jeg vet ikke helt hva som er opp eller ned, hva som har truffet hva, eller om bilen fortsatt beveger seg.

Så blir det stille.

Ikke ordentlig stille. Det piper et sted. Noe knitrer. Motoren lager en lyd jeg ikke kjenner igjen. Jeg hører min egen pust, altfor rask og altfor høy.

Jeg sitter fortsatt fastspent.

Hendene mine holder rundt rattet, men jeg husker ikke at jeg grep tak i det.

Noen sekunder tidligere var kroppen min bare en kropp.

Nå er den alarm.

Hjertet hamrer så hardt at jeg kjenner pulsen helt opp i halsen. Hendene skjelver. Jeg forsøker å se rundt meg, men blikket hopper. Alt er både skarpt og uvirkelig på samme tid.

Hva skjedde?

Jeg vet at noen har kjørt inn i meg. Det er omtrent alt jeg forstår.

Jeg prøver å puste rolig, men kroppen har allerede bestemt seg.

Adrenalinet er overalt.

Det er som om hver muskel har fått beskjed om å gjøre seg klar til å løpe, selv om jeg sitter fast i bilen. Jeg kjenner beina, armene, kjeven. Hele kroppen dirrer.

Det gjør ikke ordentlig vondt ennå.

Det er nesten det som skremmer meg mest.

Burde jeg ha vondt?

Er det noe jeg ikke kjenner?

Jeg beveger fingrene. Tærne. Hodet litt forsiktig.

Alt virker å fungere.

Noen banker på ruta.

Jeg skvetter så hardt at det går gjennom hele kroppen.

Et ansikt utenfor spør om jeg er ok. Jeg nikker automatisk, selv om jeg ikke vet hva svaret egentlig er.

Er jeg ok?

Jeg lever.

Det er det eneste jeg vet.

Sirener nærmer seg.

Vanligvis er det en lyd jeg nesten ikke legger merke til. Nå går den rett gjennom meg.

Noen åpner døren. Stemmer snakker rolig. Spør hva jeg heter, hvilken dag det er, om jeg har vondt noe sted.

Jeg svarer.

Tror jeg.

Senere husker jeg ikke alt som blir sagt.

Jeg husker hendene som undersøker nakken.

Beskjeden om å sitte stille.

Et teppe over kroppen.

Noen sier at sammenstøtet kunne ha gått mye verre.

Ordene fester seg med en gang.

Mye verre.

Jeg ser på bilen.

Først da forstår jeg hvor hardt det må ha vært.

Det er rart hvor mye en kropp tåler.

I ambulansen ligger jeg helt stille og ser opp i taket.

Lyset er hvitt.

Bilen beveger seg under meg, og hver sving kjennes i kroppen. Jeg forsøker å holde fast i det de sier. Puls. Blodtrykk. Spørsmål.

Alt virker teknisk og rolig rundt meg.

Inni meg er det ingenting som er rolig.

Jeg kan ikke slutte å tenke på smellet.

Lyden kommer tilbake før jeg rekker å stoppe den.

Så gyngingen.

Bevegelsen gjennom bilen.

Kroppen som kastes før jeg rekker å reagere.

Jeg ser det ikke bare for meg.

Jeg kjenner det.

Den setningen blir sagt flere ganger.

Du var heldig.

Det kunne gått mye verre.

Jeg vet at det er sant.

Det er også vanskelig å ta inn.

For kroppen min føler seg ikke heldig.

Den er fortsatt midt i noe.

Jeg fryser, selv om jeg har teppe over meg. Tennene klaprer. Hendene skjelver fortsatt.

Noen sier at det er sjokket.

Jeg nikker.

Sjokk.

Et ord som virker altfor lite for det som skjer inni kroppen.

Senere kommer smertene.

Først som stivhet.

Så mer tydelig.

Nakken.

Ryggen.

Et sted i brystet hvor beltet tok imot.

Likevel er det ikke smerten jeg tenker mest på den første tiden.

Det er lyden.

Smellet.

Og følelsen av bilen som beveger seg på en måte en bil ikke skal bevege seg.

Når jeg lukker øynene, kommer øyeblikket tilbake.

Ikke hele ulykken.

Bare brøkdelen av et sekund hvor alt endret seg.

Jeg merker hvor raskt kroppen lærer.

En bil kommer litt fort bakfra, og skuldrene løfter seg.

Noen bremser hardt foran meg, og magen knyter seg.

Jeg sitter i en bil som står helt stille, men kroppen kan likevel gjøre seg klar til sammenstøt.

Hodet vet at det er over.

Kroppen er ikke like sikker.

Før ulykken hadde jeg aldri tenkt særlig mye over hvor raskt kroppen reagerer.

Det er ikke en beslutning.

Ingen vurdering.

Den bare gjør det den er laget for å gjøre.

Hjertet slår raskere.

Musklene strammer seg.

Pusten endres.

Oppmerksomheten skjerpes.

Alt i kroppen forsøker å holde deg i live.

Der og da er det imponerende.

Etterpå kan det være vanskelig å skru av.

Jeg tenker fortsatt på hvor lite tid det var.

Ingen dramatisk forutanelse.

Ingen tid til å forberede seg.

Bare en helt vanlig dag som plutselig fikk et før og et etter.

Smellet var over på sekunder.

Likevel tok det lang tid før kroppen sluttet å høre det.

Les mer om hvordan traumatiske hendelser kan påvirke kroppen og hvilke behandlingsmutligheter som finnes ved Traumer og PTSD.

Publisert 11. oktober 2026