Lysne psykolog hjem

Traume: når kroppen fortsatt tror at faren er her

Det er lenge siden det skjedde. Likevel kan kroppen reagere som om faren fortsatt er her. Dette er en historie om traume, beredskap, og om sakte å finne tilbake til trygghet fortalt av Carina Wang Baksaas

Kroppen min tror fortsatt at det skjer

Det er flere år siden nå. Jeg vet hvilken dato det er, hvor jeg bor, hvem jeg deler livet mitt med, hvilken kopp som er min i kjøkkenskapet. Døren er låst, telefonen ligger på nattbordet, og menneskene rundt meg er ikke de samme som den gangen.

Likevel er det som om kroppen aldri helt fikk beskjeden.

Noen ganger skal det nesten ingenting til. En person som går litt for fort bak meg på gaten. En lukt jeg ikke klarer å plassere. En dør som smeller. En hånd som plutselig kommer for nær fordi noen bare skulle strekke seg etter noe bak meg.

Da skjer det før tankene rekker å være med. Hjertet skyter fart, magen strammer seg, fingrene prikker og oppmerksomheten snevres inn. Blikket leter etter utgangen, teller avstanden til døren, registrerer hvem som står nærmest.

Det absurde er at jeg samtidig vet hvor jeg er.

Dette er en matbutikk. Mannen ved siden av meg velger pasta. Ingen skal gjøre meg noe.

Kroppen bryr seg ikke.

Jeg må ut.

Folk snakker ofte om traumer som minner. Jeg skulle ønske det bare var det. Et minne kan i det minste forstås som noe som tilhører fortiden. Man kan fortelle seg selv at det skjedde før, at det er over, at man overlevde.

Dette føles annerledes.

Noe i meg står fortsatt vakt.

Jeg registrerer stemninger før jeg egentlig rekker å forstå dem. Hører hvem som hever stemmen. Legger merke til hvilke gulv som knirker og hvor hardt noen setter fra seg et glass. Nøkler i gangen kan få hele kroppen til å våkne før jeg vet hvem som kommer.

Det høres nesten ut som en egenskap når jeg beskriver det slik.

Det føles ikke sånn.

Det føles som å aldri få helt fri.

I mange år trodde jeg at problemet var meg. At jeg var for følsom, for dramatisk, for dårlig til å legge ting bak meg. Jeg kunne bli oppriktig sint på min egen kropp når den reagerte på noe hodet visste var ufarlig.

«Det skjer jo ingenting», sa jeg noen ganger høyt når jeg var alene.

Som om reaksjonen ville forsvinne dersom jeg bare forklarte situasjonen godt nok.

Jeg analyserte. Rasjonaliserte. Forsøkte å tenke meg tilbake til trygghet.

Det fungerte helt til noen tok meg i armen uten forvarsel.

Jeg rev meg løs så raskt at begge ble stående og se på hverandre.

Personen mente ingenting med det. Det visste jeg med én gang etterpå. Men i selve øyeblikket fantes det ingen vurdering, ingen nyanser, ingen fortid eller nåtid.

Bare én beskjed:

Kom deg vekk.

Det er noe ensomt ved å reagere sterkere enn situasjonen tilsier. Andre mennesker ser det som skjer akkurat nå. Selv kjenner du samtidig alt som har skjedd før.

En helt vanlig uenighet kan derfor forandre karakter på sekunder. Ordene forsvinner, mens tonefallet blir enormt. Måten noen står på. Et blikk. En stemme som blir litt høyere.

Plutselig er ikke samtalen lenger en samtale.

Kroppen har bestemt seg for at vi er i fare.

Noen ganger kjemper jeg. Ordene blir hardere enn jeg ønsker, og jeg presser tilbake før det egentlig finnes noe å forsvare seg mot. Andre ganger skjer det motsatte. Jeg blir stille. Hodet tømmes, kroppen blir tung, og det føles som om jeg trekker meg langt bak mine egne øyne.

Etterpå kommer skammen.

Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg ikke klarte å bli værende i situasjonen. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å si at jeg ble redd, i stedet for å møte et trygt menneske som om han var noen han ikke er.

Det krever overraskende mye energi å være trygg når trygghet ikke lenger er automatisk.

Jeg kan være på fest og se avslappet ut mens en del av meg registrerer hele rommet. Le rundt et middagsbord og samtidig merke hvem som begynner å bli irritert. Ligge ved siden av et menneske jeg elsker, men spenne kroppen når han beveger seg brått i søvne.

Det handler ikke om at jeg ikke stoler på ham.

Noe i meg har bare lært at verden kan forandre seg på et sekund.

Den lærdommen sitter dypere enn ordene jeg bruker for å forklare at livet er annerledes nå.

Kanskje er det nettopp dette som har vært vanskeligst å akseptere: alt traumet tok uten å spørre.

Ikke bare den dagen. Ikke bare det konkrete som skjedde.

Spontaniteten forsvant først. Så roen. Evnen til å gå inn i et rom uten å lese det før jeg setter meg. Intimiteten ble vanskeligere. Søvnen lettere. Konsentrasjonen dårligere. Tilliten til min egen dømmekraft begynte å vakle.

En periode mistet jeg også språket.

Når noen spurte hva som hadde skjedd, kunne jeg fortelle fakta helt uten problemer. Dato. Sted. Hendelsesforløp.

Følelsen var vanskeligere.

Historien kunne høres ut som om den tilhørte et annet menneske.

Kanskje var det slik jeg klarte å fortelle den.

Terapien ble ikke starten på en jevn vei tilbake. Jeg skulle gjerne sagt det, men sannheten er at jeg i begynnelsen ble mer sliten.

Plutselig skulle jeg legge merke til alt jeg hadde brukt år på å slippe unna. Kroppen. Reaksjonene. Situasjonene jeg unngikk så effektivt at jeg nesten hadde glemt at de fantes.

Spørsmålet jeg hatet mest var:

«Hva merker du i kroppen nå?»

Ingenting, hadde jeg lyst til å si.

Jeg vil ikke merke kroppen.

Kroppen er problemet.

Likevel begynte noe sakte å endre seg. Reaksjonene kom ikke ut av ingenting, lærte jeg. Kroppen prøvde ikke å ødelegge livet mitt.

Den prøvde å beskytte meg.

Bare altfor lenge etter at faren var over.

Det var på en merkelig måte vanskeligere å forstå enn at jeg bare var svak. For hvordan skulle jeg fortsette å hate en kropp som i bunn og grunn hadde forsøkt å holde meg i live?

Vi begynte forsiktig.

Føttene mot gulvet når frykten kom. Blikket rundt i rommet. Døren. Vinduet. Lyset. Året. Alderen min. Mennesket foran meg.

Ikke det mennesket.

Dette mennesket.

Ikke der.

Her.

Enkelt på papiret. Brutalt vanskelig i praksis.

Hele systemet kunne rope at jeg måtte komme meg unna, mens oppgaven var å bli værende noen sekunder til og oppdage at ingenting skjedde.

Lenge trodde jeg at målet måtte være å bli den jeg var før.

Hun som sov uten å våkne av lyder. Som stolte på mennesker uten først å lete etter tegn på fare. Som ikke måtte bruke så mye energi på helt vanlige situasjoner.

Jeg ville ha henne tilbake.

En periode var jeg rasende over at det ikke gikk.

Til slutt måtte jeg sørge over henne.

Det var først etterpå jeg klarte å se den personen som faktisk sto igjen.

Hun var reddere enn før, ja.

Men hun var fortsatt her.

Det hadde jeg nesten glemt.

En kveld satt jeg i sofaen da noe falt i gulvet på kjøkkenet. Smellet gikk rett gjennom kroppen. Pulsen steg, og jeg var halvveis oppe før tankene rakk å komme etter.

Denne gangen stoppet jeg.

Kjente føttene mot gulvet. Så på veggen foran meg. Hørte stemmen fra kjøkkenet:

«Beklager, jeg mistet bare en tallerken.»

Hendene skalv fortsatt.

Hjertet slo fort.

Men jeg visste hvor jeg var.

Jeg trengte ikke løpe.

For andre ville det kanskje sett ut som ingenting.

For meg var det enormt.

Jeg vet ikke om kroppen noen gang kommer til å glemme helt. Kanskje trenger den heller ikke det.

Det jeg håper på nå, er at den fortsetter å lære noe nytt.

En høy lyd trenger ikke å bety fare. Konflikter kan ta slutt uten at noen blir skadet, nærhet kan være trygg, og et nei kan bli respektert. Også sinne kan få finnes uten at mennesket foran meg blir farlig.

Og at frykt kan få være en følelse, uten alltid å bli en ordre.

Noen dager tror kroppen fortsatt at det skjer.

Forskjellen er at jeg stadig oftere klarer å svare den.

Det skjedde.

Det skjer ikke nå.

Jeg er her.

Og akkurat nå er jeg trygg.

Publisert 28. september 2026

Les mer om Traume

Traume: når kroppen fortsatt tror at faren er her - Lysne