Menn må også ha et sted å legge fra seg livet

Han sa at det gikk fint, og på mange måter gjorde det jo det. Han gikk på jobb, hentet barna, trente et par ganger i uken og møtte gutta når det passet. Han sov dårligere enn før og hadde blitt kortere i tonen hjemme, men det var lett å forklare med at det var mye å gjøre. Da en kompis spurte hvordan det gikk etter bruddet, trakk han på skuldrene og svarte at det gikk greit. Så bestilte de en ny øl og begynte å snakke om fotball.

Det kunne sett ut som om samtalen var over. Likevel sa han litt senere, med blikket festet på skjermen, at det var ganske tomt hjemme. Kompisen nikket og sa at han skjønte. Ingen av dem snudde seg mot den andre, og ingen stilte en rekke spørsmål. De så videre på kampen, men noe var likevel blitt sagt, og noen hadde hørt det.

Når vi snakker om menns psykiske helse, blir budskapet ofte at menn må bli flinkere til å snakke om følelser. Det er mye riktig i det, men kanskje må vi samtidig være mindre opptatt av hvordan en slik samtale skal se ut. Ikke alle setter seg ned overfor en venn og formulerer seg presist om sorg, uro eller utilstrekkelighet. For mange kommer det mer indirekte: «Det har vært litt tungt i det siste», «jeg sover dårlig», «jobben begynner å bli ganske jævlig» eller «hun har flyttet ut».

Det betyr ikke at samtalen mangler verdi. For mange menn oppstår nærheten lettere side om side enn ansikt til ansikt, mens man kjører bil, trener, fisker, ser fotball eller gjør noe praktisk sammen. Poenget er derfor ikke at følelser må uttrykkes på en bestemt måte, men at de trenger et sted å gå.

Mange menn er svært gode på å fungere mens de har det vanskelig. De står opp, går på jobb, løser oppgaver og holder ting i gang. Når noe gjør vondt, kan det være nærliggende å gjøre mer av det man allerede kan: jobbe lengre, trene hardere, holde seg opptatt eller fylle tiden med noe som gjør at man slipper å kjenne så mye etter.

Det kan fungere lenge. Problemet er at det å fungere ikke nødvendigvis betyr at man har det bra.

Et menneske kan være fullt operativt og samtidig ganske langt nede. Man kan le med kollegaene, levere på jobb og være en god far, samtidig som man ligger våken om natten og kjenner at noe er i ferd med å glippe. For noen blir denne måten å håndtere livet på så innarbeidet at de knapt vet hva de forsøker å skyve unna. De bare fortsetter.

Noen ganger kommer følelsene derfor inn gjennom en bakdør. En sang treffer hardere enn forventet. En film åpner noe. En fotballspiller bryter sammen etter en kamp, og plutselig blir det vanskelig å se på. Eller en kompis sier noe litt mer ærlig enn vanlig, og det gjør det mulig å kjenne etter selv.

Da kan det komme små erkjennelser som lenge har vært skjøvet til side. At man savner. At man er redd. At skilsmissen gjorde mer vondt enn man ville innrømme. At farens død fortsatt sitter i kroppen flere år senere. At man ikke bare er sliten, men faktisk ulykkelig.

Det er ikke småting.

Følelser som ikke får språk, forsvinner ikke nødvendigvis. De kan komme ut andre steder. Noen blir sinte, andre trekker seg unna. Noen jobber hele tiden, drikker mer enn før eller blir så rastløse at de ikke tåler stillhet. Andre merker mest at de ikke kjenner særlig mye lenger.

Partneren kan si at hun ikke kommer innpå ham, og han kan helt oppriktig ikke vite hva han skal svare. Kanskje opplever han ikke at han skjuler noe. Han har bare lært seg å fortsette.

Det er en effektiv strategi i korte perioder. Den er mindre god som livsform.

Samtidig er det viktig å anerkjenne at kameratskap i seg selv kan være omsorg. En venn som sender melding om kamp fordi han vet at du har sittet alene hele helgen, kan bety mer enn en lang samtale. Det samme kan kompisen som hjelper deg å flytte etter skilsmissen, blir igjen når de andre har gått, eller bare fortsetter å invitere deg selv om du har takket nei flere ganger.

Ikke all nærhet trenger å uttrykkes i ord.

Men vennskap tåler ofte litt mer ærlighet enn vi tror. Noen ganger er én ekstra setning nok: at det faktisk ikke går så bra, at du savner ungene når de er hos henne, at du begynner å bli utslitt, eller at du ikke helt vet hva du skal gjøre videre.

Det er ikke en svakhet. Det er informasjon som gjør det mulig for andre å komme nærmere.

Mange menn venter lenge før de søker hjelp eller sier fra. De venter til søvnen er borte, forholdet holder på å ryke, alkoholbruken har blitt et problem eller kroppen begynner å protestere. Noe av grunnen kan være at det virker unødvendig å ta tak i noe så lenge man fortsatt fungerer.

Men psykisk helse handler ikke bare om hva vi gjør når alt har blitt alvorlig. Det handler også om å registrere at livet har blitt tyngre enn det pleide å være, og å ta det på alvor før man må.

Du trenger ikke vite nøyaktig hva du føler. Det kan holde å merke at du ikke har det særlig bra.

En øl med gutta og en fotballkamp kan derfor være mye mer enn bare en aktivitet. Det kan være et pusterom, en måte å høre til på og en grunn til å komme seg ut av huset. Noen ganger er det akkurat det som trengs.

Andre ganger kan det også være stedet der en liten åpning oppstår. I bilen hjem, mellom to omganger eller når de andre har gått.

Da trenger man ikke fortelle alt. Kanskje holder det å være litt mindre alene om det.

Menn trenger heller ikke lære seg å føle på en bestemt måte for å ta vare på sin psykiske helse. Noen snakker lett, andre trenger lang tid. Noen finner ordene gjennom aktivitet, musikk eller humor, mens andre trenger en venn, partner eller psykolog som tåler stillheten lenge nok.

Det viktige er ikke formen. Det viktige er at også menn får tilgang til sorgen når de mister noen, frykten når livet rakner, ensomheten når forholdet tar slutt, og skammen når de ikke mestrer det de trodde de skulle få til.

For ingen skal måtte være helt alene om alt det som gjør vondt.

Noen ganger begynner det med en lang samtale. Andre ganger begynner det med en øl, en fotballkamp og en setning som nesten forsvinner i rommet:

«Det har vært litt tungt i det siste.»

Kjenner du deg igjen?
En historie fra klinikken, gjenfortalt av Carina Wang Baksaas, formulert ved hjelp av KI

Behov for å prate med noen? Finn en psykolog som kan hjelpe deg, se Våre psykologer

Publisert 19 september 2026