Kan du bare si hva jeg skal gjøre?

«Men hva synes du jeg skal gjøre?»

Psykologen ser på meg.

Ikke lenge. Ikke på den irriterende måten hvor det føles som om hun venter på at jeg skal begynne å gråte.

Bare ser på meg.

«Jeg tror ikke jeg kan ta den beslutningen for deg.»

Jeg kjenner irritasjonen med en gang.

Det er kanskje ikke spesielt sympatisk, men jeg gjør det.

Jeg har sittet her i snart førti minutter. Jeg har fortalt om de siste månedene. Om kranglene. Om leiligheten. Om at han har flyttet hjem til broren sin. Om meldingene vi fortsatt sender hverandre.

Jeg har fortalt at jeg savner ham.

Og at jeg samtidig kjenner en slags ro når jeg låser meg inn hjemme og vet at han ikke er der.

Hun har hørt alt.

Så jeg spør igjen.

«Nei, men hvis du måtte si noe. Ut fra det jeg har fortalt deg. Hva ville du gjort?»

Vi har vært sammen i åtte år.

Det er nesten hele voksenlivet mitt.

Vi møttes da jeg var 24. Nå er jeg 32.

Vi har kjøpt leilighet sammen. Vi kjenner hverandres familier. Vi har snakket om barn. Vi har en felles konto til mat og et skap fullt av ting ingen av oss husker hvem som egentlig eier.

Han vet at jeg ikke liker koriander.

Jeg vet at han blir stille når han er bekymret.

Han er den jeg ringer når noe skjer.

Også nå.

Det er det som gjør alt så vanskelig.

For det er ikke sånn at kjærligheten er borte.

Jeg skulle nesten ønske den var det.

Det er det alle spør om.

Som om et forhold må ha et tidspunkt man kan peke på.

Det skjedde da.

Men jeg vet ikke.

Ingenting skjedde.

Og veldig mye skjedde.

Vi begynte å irritere oss mer over hverandre. Vi sluttet å spørre ordentlig hvordan den andre hadde det. Jeg følte meg alene når vi var sammen. Han syntes jeg kritiserte ham uansett hva han gjorde.

Vi hadde de samme kranglene om igjen.

Jeg sa at jeg trengte mer fra ham.

Han spurte hva «mer» betydde.

Jeg klarte aldri å svare ordentlig.

Så hadde vi gode perioder.

Vi lo. Lagde middag. Hadde sex. Bestilte ferie.

Og jeg tenkte:

Der er vi jo. Det går bra.

Så gikk det noen uker.

Og vi var tilbake på samme sted.

Til slutt sa jeg at jeg ikke visste om jeg ville mer.

Jeg tror jeg forventet at han skulle kjempe.

I stedet sa han:

«Jeg vet ikke om jeg orker mer heller.»

Det var ikke det svaret jeg ville ha.

Jeg savner de mest idiotiske tingene.

Lyden av nøkkelen hans i døren.

At han alltid kjøper feil yoghurt.

Føttene hans mot mine i sengen.

At jeg kan sende ham et bilde av noe helt uinteressant og vite at han forstår hvorfor jeg synes det er morsomt.

Jeg har til og med begynt å savne ting ved ham som irriterte meg.

Det gjør meg livredd.

For betyr det at jeg har gjort en feil?

Jeg ligger våken og forsøker å regne på forholdet vårt.

Åtte år.

Hvor mange av dem var gode?

Hvor ofte var jeg egentlig ulykkelig?

Krevde jeg for mye?

Ga jeg opp for tidlig?

Kunne vi fått det til hvis vi prøvde én gang til?

Og så kommer den andre tanken:

Hva hvis jeg går tilbake bare fordi jeg ikke klarer å være uten ham?

Det er kanskje derfor jeg bestilte timen.

Jeg sa til vennene mine at jeg trengte å «sortere litt».

Det jeg egentlig ønsket, var en dommer.

En som ikke kjente noen av oss.

En fagperson.

Jeg skulle legge alle bevisene på bordet, og så skulle hun fortelle meg hva de betydde.

Dette forholdet er verdt å kjempe for.

Eller:

Du vet allerede at du må gå.

Begge deler ville vært bedre enn dette.

Ikke fordi noen av svarene nødvendigvis ville gjort meg lykkelig.

Men fordi jeg ville hatt et svar.

Hun spør meg det.

Jeg blir stille.

Jeg vet ikke.

Eller jo.

Det gjør jeg kanskje.

«At jeg skal prøve igjen.»

Hun nikker.

Og med en gang blir jeg irritert.

«Men det betyr ikke at det er det riktige.»

«Nei.»

«Jeg kunne like gjerne ønsket at du skulle si at jeg burde gå.»

«Ja.»

Det er så frustrerende.

«Hva er egentlig poenget med dette da?»

Jeg angrer med en gang jeg sier det.

Men hun ser ikke fornærmet ut.

«Kanskje vi skal prøve å forstå hvorfor du trenger at noen andre skal være sikker akkurat nå.»

Den treffer.

Jeg ser ned på hendene mine.

Jeg har tenkt mye på den setningen etterpå.

Hvorfor trenger jeg så desperat at noen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre?

Kanskje fordi begge alternativene innebærer et tap.

Hvis jeg går tilbake, kan jeg miste muligheten til et annet liv.

Kanskje bruker vi to nye år på å forsøke og ender akkurat her igjen.

Hvis jeg går, kan jeg miste ham.

På ordentlig.

Han kan møte noen andre.

En dag kan det være en annen som kjenner lyden av nøkkelen hans i døren.

Det finnes ingen beslutning som garanterer at jeg slipper å angre.

Og kanskje er det nettopp det jeg prøver å få psykologen til å gi meg.

En garanti.

Hvis hun sier at jeg skal gå, og jeg angrer, var det i det minste ikke bare jeg som tok feil.

Hvis hun sier at jeg skal bli, og det ikke fungerer, kan jeg tenke at jeg gjorde det jeg ble anbefalt.

Hvis noen andre bestemmer, slipper jeg kanskje litt av ansvaret.

Jeg liker ikke den tanken.

Jeg liker å tro at vanskelige beslutninger har riktige svar hvis man bare tenker lenge nok.

Så jeg lager lister.

Fordeler ved å bli.

Ulemper ved å bli.

Fordeler ved å gå.

Ulemper ved å gå.

Jeg snakker med venninner.

Med søsteren min.

Med psykologen.

Jeg analyserer gamle samtaler.

Leser meldingene våre.

Leter etter noe jeg har oversett.

Et bevis.

Men noen valg i livet lar seg ikke regne ut.

Ikke fordi det ikke spiller noen rolle hva vi velger.

Men fordi vi ikke får vite hvordan livet ville blitt dersom vi valgte den andre veien.

Det er kanskje noe av det mest ubehagelige ved å være voksen.

Noen ganger må vi velge uten å få vite om vi velger riktig.

Jeg spør psykologen om det neste gang.

«Hva hvis jeg bestemmer meg og angrer om et år?»

Hun tenker litt.

«Det kan hende du gjør det.»

Jeg stirrer på henne.

Så begynner jeg å le.

«Du er virkelig ikke så beroligende.»

Hun ler også.

Men så sier hun:

«Kanskje målet ikke er å finne en beslutning som gjør det umulig å angre. Kanskje vi heller skal prøve å forstå hva som er viktig for deg, og hva du ønsker å være tro mot når du velger.»

Jeg liker ikke svaret.

Men jeg skriver det ned etter timen.

Det har gått tre uker.

Han og jeg har drukket kaffe sammen én gang.

Vi snakket i nesten tre timer.

Vi gråt begge to.

Han sa at han fortsatt elsker meg.

Jeg sa det samme.

Ingen av oss sa at vi skulle flytte sammen igjen.

Da jeg gikk hjem, var jeg både lettere og mer fortvilet enn før.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre.

Men jeg har begynt å stille litt andre spørsmål.

Ikke bare:

Savner jeg ham?

Selvfølgelig gjør jeg det.

Men:

Hvordan hadde jeg det da vi var sammen?

Hva var det jeg savnet i forholdet?

Hva trenger jeg for å kunne bli?

Hva måtte faktisk blitt annerledes – hos ham, hos meg og mellom oss?

Og hvis ingenting endret seg, ville jeg fortsatt valgt dette livet?

Svarene kommer ikke like raskt som jeg ønsker.

Noen av dem forandrer seg fra dag til dag.

Jeg tror jeg hadde sett for meg at en psykolog skulle være litt som en person med fasit.

At jeg skulle komme inn med et rotete liv og gå ut med det sortert.

Det hadde vært deilig.

Men kanskje terapi noen ganger er noe annet.

Et sted hvor man kan si de motstridende tingene høyt.

Jeg elsker ham.

Jeg orker ikke ha det sånn.

Jeg vil tilbake.

Jeg vil være fri.

Og slippe at noen straks bestemmer hvilken av setningene som er den sanne.

For kanskje er de sanne samtidig.

Jeg vet fortsatt ikke om forholdet vårt er over.

Det skremmer meg.

Men jeg begynner å forstå at psykologen sannsynligvis aldri kommer til å si:

Dette er det riktige valget.

Hun kan hjelpe meg å se tydeligere.

Hun kan spørre om ting jeg helst vil slippe å se på.

Hun kan hjelpe meg å skille frykten for å miste ham fra ønsket om faktisk å være sammen med ham.

Men til slutt er det jeg som må velge.

Og akkurat nå øver jeg meg på å tåle at jeg ikke vet ennå.

Det føles ikke som et svar.

Men kanskje er det der jeg må begynne.

Les også mer om Livskrise

Publisert 10. september 2026

Historien er utviklet med støtte fra generativ kunstig intelligens til struktur og språkbearbeiding.