I begynnelsen av 20-årene ble jeg alvorlig psykisk syk. Jeg var glad, bekymringsfri og hadde planer for fremtiden. Det som ventet var frykt, skam og en følelse av at livet slik jeg kjente det kanskje aldri ville komme tilbake. 

Endringen skjedde brått. I det ene øyeblikket var jeg student og hadde kjøpt leilighet sammen med kjæresten. I det neste hadde jeg vært på legevakten to ganger på grunn av søvnmangel. Derfra ble jeg sendt tilbake til fastlegen. Fastlegen forsto at noe var galt og sendte meg videre til et akutt team. 

Jeg ble innlagt på døgnpost i tre-fire uker. Tiden der er vanskelig å forklare, og jeg har heller aldri orket å sette meg inn i alt som skjedde. Jeg var redd for meg selv, jeg var redd for andre og jeg hadde vrangforestillinger som var fullstendige virkelige for meg.

Jeg mistet tilliten til mitt eget sinn.

Etter tvangsinnleggelsen fikk jeg vite at jeg hadde hatt en psykose. Jeg fikk kraftige medisiner som gjorde at jeg sov igjen og ble roligere. Da jeg ble utskrevet var jeg langt fra psykisk frisk, men jeg var frisk nok til å ikke være innlagt lenger. 

Jeg ønsket å bli skrevet ut. Det er skremmende å være innlagt. Samtidig var jeg dårlig forberedt på tiden etterpå. Jeg var deprimert og redd for å bevege meg ute. Jeg fryktet at jeg skulle bli innlagt igjen.

Gjennom mine nærmeste fikk jeg senere høre hvordan sykdommen hadde vært for dem. Kjæresten min hadde nesten ikke fått informasjon de første døgnene jeg var innlagt. 

Jeg ville avslutte behandlingen, trappe ned medisinene og komme tilbake til livet. Slik ble det ikke. I løpet av de neste tre årene ble jeg innlagt to ganger til. 

Jeg måtte gi opp studiene. Forholdet tok slutt. Sykdommen ble for tung å bære, også for oss. Mellom innleggelsene trappet vi ned medisinene. Ved neste innleggelse måtte jeg begynne på nytt. 

I periodene mellom innleggelse ble tankene så mørke at jeg stadig lurte på om det var verdt å fortsette. Hva hadde livet blitt til? Ville jeg noen gang kjenne på gleden igjen? Jeg trodde jeg måtte sørge over personen jeg var, for å skape rom for hvem jeg hadde blitt.

Det er vanskelig å forstå at jeg en gang ville gi opp. Særlig når jeg ser på hvor godt livet har blitt, og hvor stolt jeg er av innsatsen min. Jeg gjorde jobben, men jeg gjorde den ikke alene. Familie, venner og helsepersonell hadde tillit til meg da jeg selv hadde mistet den.

Fastlegen ble min viktigste støttespiller. Han samarbeidet tett med andre instanser da jeg ble akutt dårlig, og han var den første som satte ord på hva det kunne være. Han så også arbeidet jeg gjorde mellom innleggelsene. Det var han som første som nevnte at jeg kunne ha bipolar lidelse. 

Litt over tre år etter at alt startet, var jeg ferdig utredet. Jeg hadde bipolar lidelse type 1. Det innebærer en sårbarhet for maniske episoder, men også for depresjon, ofte etter en mani. Maniene mine hadde vært så alvorlige at de ble forstått som psykoser. 

Diagnosen kom som en lettelse. Endelig hadde jeg fått et sted å starte. Maniene hadde skremt meg så mye at jeg var redd for å bli innlagt resten av livet. Personen jeg ble under sykdommen, kjente jeg ikke igjen.

Ved DPS begynte jeg i en gruppe for mennesker med bipolar lidelse. Der møtte jeg mennesker som forsto det jeg sto i. Vi lærte om sykdommen, delte erfaringer og tok med pårørende. Det ble byggesteinene mine. 

Å møte andre med lignende erfaringer var både rart og fint. Jeg hadde lenge slitt med å forklare hvordan jeg hadde det. Det skapte frustrasjon og ensomhet. Å høre andre bruke de samme ordene som meg var en lettelse. 

Rutiner ble avgjørende. Et yrke med skift eller turnus ville ikke vært bra for meg. 

Jeg begynte også å skrive helsedagbok. Der fulgte jeg med på følelser, søvn og andre kroppslige tegn. Søvnen forteller meg ofte hvordan jeg har det før jeg selv forstår det. I mine dårligste perioder har søvnendringer vært blant de første symptomene. 

Jeg lærte også å kjenne igjen det som kunne utløse en ny sykdomsperiode. For meg handlet det ofte om livsendringer, også de gode. Ny jobb, ny kjæreste og ny bolig. Nye studier. Derfor har jeg lært å roe ned når livet går fort.

Ved siden av gruppen gikk jeg i individuell behandling og startet utprøving av medisiner. Jeg var skeptisk. Medisinene jeg tidligere hadde fått, hadde ført til stor vektøkning og en følelse av å være fanget i egen kropp. De hadde dempet manien, men også gjort meg sløv og svekket. Da vi fant riktig medikament og riktig dose, åpnet det seg en ny tilværelse. En uro som hadde vært med meg gjennom hele livet forsvant, og jeg kjente på en indre ro. 

Selv med behandling og en plan trengte jeg å snakke om det som hadde skjedd. Jeg har vært innlagt på tvang tre ganger og jeg bærer fortsatt preg av det. Å miste retten til å bestemme når du allerede er redd og forvirret er vanskelig. 

Jeg tolket tvangen som et tegn på at jeg var en fare for andre. Senere fikk jeg vite at jeg først og fremst hadde vært en fare for meg selv. Det gjorde det lettere å forstå hvorfor tvang ble vurdert som nødvendig.

Skammen over hvordan jeg hadde oppført meg da jeg var syk var stor. Jeg var overbevist om at alle visste. At de så på meg annerledes. At de var redde for meg. Kanskje det var sant. Kanskje var det sykdommen og skammen som snakket. Det vet jeg fortsatt ikke.
Men jeg har siden den gang blitt møtt med mer forståelse enn jeg forventet.

Innleggelsene gjorde at jeg hadde mistet tilliten til meg selv. Jeg hadde tenkt og handlet langt utenfor min egen identitet. Det er en surrealistisk erfaring. Samtidig vet jeg nå at det jeg tenker, ikke alltid er sant. Det gir en egen form for styrke. 

Det jeg opplevde i 20 årene har formet meg godt og vondt. Jeg har aldri likt utsagn om at man ville ha gått gjennom det samme igjen for å bli den man er i dag. Dette er noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Det var en byrde for familien, venner og for meg. Kunne jeg valgt det bort, ville jeg gjort det. Men livet gir oss ikke alltid et valg. Motgang kommer og da handler det om å ta ett skritt av gangen. 

For meg så har det handlet om å skynde meg sakte. Jeg kan ikke fylle livet med for mange ting på en gang eller presse store endringer inn i noen få måneder. Jeg må bygge litt etter litt. Det kan være frustrerende, men når jeg ser tilbake, oppdager jeg hvor langt jeg har kommet.

Jeg prøver å være i kontakt med meg selv. Arbeidet med psykisk helse tar ikke slutt. Jeg trenger ikke lenger en helsedagbok for å vite hvordan jeg har det, men jeg må fortsatt lytte til hva jeg trenger.

Diagnosen fikk meg til å føle meg annerledes. I dag tenker jeg ikke slik lenger. Jeg spiller bare med litt andre kjøreregler. De kan være frustrerende, men det er mine. Når jeg lytter til dem, finner jeg tilbake til meg selv. 

Jeg skylder familie og venner mer enn de kanskje vet.

Opplevelsene vil alltid prege meg. De kalles arr, Livet blir ikke helt som før. Likevel har jeg funnet tilbake til tilliten til meg selv. Jeg vet at jeg kan møte vanskelige perioder igjen.

I dag har jeg en jobb der jeg bidrar tilbake til samfunnet som hjalp meg da jeg trengte det. Jeg har min egen leilighet, fantastiske venner og et liv som alle andre. Jeg kan til og med le av noen av de koko tingene som skjedde.

Da jeg sto midt i sykdommen var jeg overbevist om at livet aldri ville bli så godt som jeg hadde håpet. 

Jeg tok feil. 

Kjenner du deg igjen i noe av dette, håper jeg du holder ut litt til. Det er verdt å kjempe for egen helse. Veien kan være lang, og jeg har fortsatt tøffe dager. Men i dag lever jeg et godt liv. Jeg har lært meg selv å kjenne.

Jeg føler meg som meg.