Jeg sa bare at jeg hadde litt vondt

Det begynte lenge før jeg forsto at det var noe å snakke om. Jeg var vant til at kroppen gjorde vondt.

Menssmerter var jo normalt. Det hadde jeg hørt siden ungdomsskolen. Noen hadde det bare verre enn andre, og jeg lærte meg tidlig å bite tennene sammen.

På videregående satt jeg gjennom prøver med varmeflaske skjult under genseren. På universitetet gikk jeg ut av forelesninger for å kaste opp på toalettet og kom inn igjen etterpå. Ingen spurte, og jeg sa heller ingenting.

Det var jo bare mensen.

Senere kom arbeidslivet, og jeg fortsatte omtrent på samme måte. Jeg lærte hvilke dager jeg helst ikke burde legge de viktigste møtene, hadde alltid smertestillende i vesken og visste hvor nærmeste toalett var. Utenfra så jeg bare forberedt ut. Ingen så hvor mye planlegging som lå bak.

Det merkelige er hvor fort man venner seg til å skjule ting.

Jeg kunne stå foran kolleger og presentere mens kroppen kjentes som om den ble vridd innenfra. Smilte, byttet slide og svarte på spørsmål. Etterpå gikk jeg inn på toalettet, satte meg på lokket og ventet på at kvalmen skulle slippe.

Fem minutter senere var jeg tilbake.

«Alt bra?» kunne noen spørre.

«Ja da. Bare litt vondt i magen.»

Det ble standardsvaret. En praktisk formulering, liten nok til at ingen trengte å forholde seg til den.

Da kroppen endret seg igjen mange år senere, forsto jeg først ingenting. Søvnen ble dårligere. Jeg kunne våkne klokken tre om natten med hjertet i full fart og tankene allerede på jobb. Ting jeg tidligere hadde håndtert uten problemer, kunne plutselig føles enorme.

Så begynte ordene å forsvinne.

Midt i en setning kunne jeg miste et helt vanlig begrep. Navnet på en kollega. Et prosjekt jeg hadde jobbet med i månedsvis. En gang satt jeg i et møte om et tema jeg kunne godt, sammen med mennesker jeg kjente, og hodet ble helt tomt. Jeg lette etter ordene mens varmen steg oppover halsen.

«Hva var det jeg skulle si nå?» lo jeg.

De andre lo også.

Jeg gjorde det samme.

Etterpå gikk jeg på toalettet og gråt. Ikke fordi jeg hadde glemt et ord, men fordi jeg ikke kjente meg selv igjen.

Etter hvert begynte jeg å tvile på meg selv. Var det jeg som ikke mestret jobben like godt lenger? Hadde jeg tatt på meg for mye, eller var jeg i ferd med å bli utbrent? Kanskje var det bare jeg som ikke tålte stress slik jeg pleide.

Det falt meg ikke inn at kroppen kunne være en del av forklaringen.

Selv da noen nevnte hormoner, avviste jeg det nesten. Jeg var ikke gammel nok, trodde jeg. Dessuten føltes det feil at noe så fysisk skulle kunne gjøre meg så urolig, glemsk og sårbar.

Kvinnehelse hadde jeg alltid tenkt på som noe som hørte hjemme hos gynekologen.

Kvinnehelse hadde jeg alltid tenkt på som noe som hørte hjemme hos gynekologen, ikke som noe som skulle få plass i møter, foran datamaskinen eller midt i en arbeidshverdag hvor jeg fortsatt forventet nøyaktig det samme av meg selv som før.

Det finnes en egen form for ensomhet i å ha en kropp som påvirker deg mer enn du vil innrømme. Etter hvert begynner man å kompensere. Jeg forberedte meg mer enn nødvendig fordi jeg ikke stolte helt på hukommelsen. Tok med ekstra klær. Satt nær døren. Avlyste middager fordi tanken på å være sosial etter en hel dag med å holde meg sammen ble for mye.

Likevel fortsatte jeg å si at det gikk fint.

For hva skulle man ellers si?

Skulle jeg virkelig si at jeg blødde så mye at jeg ikke turte å sitte for lenge, at jeg knapt hadde sovet på tre netter, at hodet føltes tregt og tåkete, og at jeg var redd for å begynne å gråte hvis noen spurte hvordan jeg egentlig hadde det?

«Jeg er litt sliten» var enklere.

En dag sto jeg på toalettet på jobb og så på meg selv i speilet. Jeg var varm, kvalm og rasende.

Ikke fordi noe spesielt hadde skjedd.

Jeg var bare så lei av å late som ingenting skjedde.

Lei av å behandle kroppen som et privat prosjekt som aldri skulle få merkes i arbeidstiden. Lei av å bruke ekstra krefter på å skjule symptomer, og samtidig være redd for at noen skulle tolke det som svakhet dersom de oppdaget dem.

Kanskje var det da noe begynte å endre seg.

Ikke dramatisk. Jeg gikk ikke ut og fortalte alle om menstruasjonssyklusen min, jeg begynte bare å si litt mer sant.

«Jeg har en dårlig dag fysisk i dag. Kan vi ta dette på Teams?»

«Jeg trenger fem minutter før neste møte.»

«Jeg har sovet svært dårlig den siste tiden. Kan vi flytte dette til i morgen?»

Små setninger.

De føltes enorme.

Det overrasket meg hvor lite katastrofalt det var. Ingen bestemte seg for at jeg var mindre kompetent. Ingen tok fra meg ansvaret. De fleste bare nikket og gikk videre.

Én kollega så på meg og sa:

«Jeg har det sånn jeg også.»

Vi ble stående et øyeblikk.

Så begynte vi å le.

Ikke fordi det var morsomt, men fordi vi begge hadde brukt så mye energi på å tro at vi var alene.

I ettertid tenker jeg ofte på hvor mye av livet mitt jeg har brukt på å gjøre kroppen mindre synlig. Blod, smerter, hormoner, søvn, graviditet, tap, hetetokter. Alt dette har foregått samtidig som jeg har jobbet, levert, tatt ansvar og svart at det går fint.

Kanskje er det nettopp derfor kvinnehelse ikke bare handler om helse. Det handler også om arbeidsliv, om hvilke kropper arbeidsplassen er bygget for, og hvor mye av oss vi forventes å legge igjen utenfor døren når arbeidsdagen begynner.

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt den yngre versjonen av meg at smerte ikke blir mindre virkelig fordi den er vanlig. At det å fungere ikke er det samme som å ha det bra, og at profesjonalitet ikke krever at kroppen er usynlig.

Jeg sier fortsatt ofte at det går fint. Gamle vaner sitter godt.

Men nå prøver jeg å stoppe opp før ordene kommer automatisk.

Noen dager går det faktisk fint.

Andre dager trenger jeg litt mer plass.

Begge deler kan være sant.

Og kanskje ligger håpet nettopp der.

Ikke i at kroppen skal slutte å være krevende, men i at jeg ikke lenger trenger å bruke like mye energi på å late som den ikke er det.

Vår organisasjonspsykolog Nina Nærpe brenner for kvinnehelse, og snakker gjerne med din bedrift for hvordan dere best kan tilrettelegge. Kontakt oss på bedrift@lysnepsykolog.no

KI er brukt som et hjelpemiddel for språkvask.
Sist oppdatert 28. september 2026