Det er slitsomt å leve med en kropp som aldri forstår at faren er over.

Jeg vet det, fordi jeg har gjort det.

For noen år siden ble bilen jeg satt i påkjørt av en buss.

Ikke én gang.

Flere ganger.

Jeg har ofte tenkt på bussjåføren etterpå.
Den første påkjørselen var en ulykke, han hadde kuttet svingen for tidlig.
Men det som skjedde etterpå, har jeg aldri klart å forstå.

Etter det første smellet må han ha merket at han traff bilen min.
Likevel fortsatte bussen å forsøke å presse seg videre.

Motoren ruset.
Bilen ble truffet igjen.
Igjen og igjen og igjen
Helt til den tilslutt knakk av kreftene.

Det høres nesten ikke sant ut.

Jeg vet det.

Det føltes heller ikke sant.

Til tross for en knekt bil og et beinbrudd gikk livet likevel videre.

Jeg gjorde det jeg pleide. Gikk på jobb. Møtte mennesker. Smilte når noen spurte hvordan det gikk.

Jeg trodde egentlig at det gikk ganske bra.

Det var bare kroppen som var uenig.

Etter hvert begynte jeg å legge merke til det.
Jeg hvilte, men kroppen hvilte ikke.
Jeg satt stille i sofaen, men det kjentes likevel som om noe inni meg fortsatt løp.
Skuldrene ville aldri helt ned.
Pulsen var litt for rask.
Selv når jeg hvilte.

Jeg skvatt av lyder jeg tidligere ikke hadde lagt merke til.
Kroppen reagerte på hver fartsdumpel som ble kjørt over litt for fort.
Det var som om kroppen ventet på neste smell.

Det tok lang tid før jeg forsto hva som egentlig hadde skjedd.

Ulykken var over.
Men kroppen viste det ikke.
Den hadde blitt stående i alarmberedskap.

Et nervesystem som har stått på vakt lenge, skrur seg ikke nødvendigvis av idet faren er over.. Det trenger tid. Noen ganger mye tid.

Jeg merket det også når jeg forsøkte å gå turer.
Tidligere hadde fysisk aktivitet gitt meg energi.

Nå gjorde den meg bare mer urolig.

Systemet mitt hadde ikke behov for mer belastning.

Det hadde behov for trygghet.

I ettertid har jeg lært at kroppen min sto i alarmberedskap. Et overaktivt nervesystem hadde fortsatt ikke forstått at faren var over.

Jeg var heldig.
Jeg fikk god oppfølging av fysioterapeuter som forsto mine kroppslige reaksjoner lenge før jeg selv gjorde det. Gang på gang sa de ting jeg først skjønte flere uker senere.

"Å, det var dette dere mente"

Den erfaringen har jeg tatt med meg.

For kroppen prøvde aldri å motarbeide meg.

Den prøvde å beskytte meg.

Jeg måtte lære meg et nytt språk.
Kroppens språk.
Det betydde mindre overstimulering.
Mer hvile.
Flere pauser.
Tydeligere grenser.
Mindre kamp mot kroppen.

Mange kom med velmente råd. "Har du prøvd yoga?"
Og ja, kanskje kunne yoga vært fint. Og ja, kanskje kunne yoga vært fint.
Men kroppen min trengte ikke flere råd. Den trengte å kjenne seg trygg.

Det trenger tid.
Og det trenger trygghet.

Så, en varm vårdag, skjedde det noe jeg nesten hadde sluttet å håpe på.

Jeg lå på gresset.

Sola varmet.

Fuglene kvitret.

De første blomstene hadde begynt å komme.

Og plutselig kjente jeg det.

Ro.

Ikke bare i tankene.

I kroppen.

For første gang på over to år!

Den dagen forsto jeg at kroppen ikke hadde glemt hvordan den skulle slappe av.

Den hadde bare trengt tid til å føle seg trygg igjen.

Hvis du kjenner deg igjen i et nervesystem som aldri ser ut til å skru av, vil jeg at du skal vite en ting.

Det finnes håp.

Ikke fordi kroppen din er svak, men fordi den gjør det den er laget for.

Den prøver å passe på deg.

Noen ganger litt lengre enn den trenger.

En dag oppdaget kroppen det jeg hadde visst lenge

At faren er over.

Og først da slapp den taket.