De som fortsatt kommer

Jeg har begynt å regne på alt.
Dusje og vaske håret: ganske mye.
Tømme oppvaskmaskinen: litt.
Handle mat: mer enn man skulle tro.
En telefonsamtale kan være nesten gratis, eller koste resten av ettermiddagen. Det kommer an på dagen. Og personen.

Det vanskeligste å regne på er mennesker.
For jeg savner dem.
Men jeg blir også sliten av dem.
Det er en ganske vond ting å innrømme.

Før kunne noen sende melding fredag ettermiddag og spørre om jeg ville komme på middag.
Jeg kunne svare ja.
Bare sånn.

Jeg trengte ikke først å tenke gjennom hvor langt det var å kjøre, hvor mange som skulle være der, om jeg kunne ligge litt før jeg dro, om stolene var gode, når jeg kunne komme meg hjem, eller hva jeg hadde gjort dagen før.

Den versjonen av meg savner jeg.
Hun som kunne være spontan.
Hun som kunne si:
«Jeg kommer!»

Nå skriver jeg:
«Jeg må se an formen.»
Jeg hater den setningen.
Den høres så kjedelig ut.
Så gammel.
Så lite meg.
Men det er sant.
Jeg må se an formen.

Det har vært noe av det vanskeligste.
Det finnes fortsatt så mye jeg vil, langt mer enn kroppen min tillater.

Hodet kan våkne med planer. Jeg kan ligge i sengen og tenke at i dag skal jeg rydde, svare på meldingene jeg ikke har svart på, kanskje gå en tur, lage middag og endelig treffe henne jeg har utsatt tre ganger.

Så reiser jeg meg.
Og kroppen svarer.
Ikke i dag.
Jeg blir fortsatt sint.
Det finnes dager hvor jeg prøver å forhandle med den.
Kom igjen.
Dager hvor jeg presser meg gjennom fordi jeg nekter å la kroppen vinne.
Det er en merkelig måte å tenke på.
Som om vi er på hvert vårt lag.
Som om kroppen min har gjort dette mot meg.
Raseriet har også vært der.
Jeg har sett på den i speilet og tenkt at den har ødelagt så mye.
Planer.
Arbeid.
Helger.
Ferier.
Nærhet.
Frihet.
Meg.
Og når noen har sagt at jeg må lære å akseptere, har jeg hatt lyst til å be dem holde kjeft.

For hva betyr egentlig det?
At jeg synes det er greit? At jeg skal slutte å savne eller at jeg skal være takknemlig?
At jeg skal klare å finne en eller annen vakker mening i det som har skjedd?
Sånn føles det ikke.
Sannheten er at jeg fortsatt skulle ønske jeg var frisk.
Det er fortsatt sant.
Jeg skulle ønske jeg kunne våkne om morgenen uten å måtte kjenne etter hva slags dag dette er.
Jeg skulle ønske kroppen bare var noe jeg bodde i igjen, ikke noe jeg måtte forhandle med.
Jeg skulle ønske jeg slapp å planlegge livet mitt ut fra hvor mye det kommer til å koste.
Aksept har ikke vært å slutte å ønske meg det.

Kanskje har det mer handlet om å slutte å bruke de kreftene jeg faktisk har på å late som om virkeligheten er en annen.

En stund begynte jeg å se for meg energien min som noe jeg hadde på en konto.
Før tenkte jeg aldri over den.
Jeg bare brukte.
Nå må jeg prioritere.
Hvis jeg dusjer og vasker håret, bruker jeg noe.
Hvis jeg drar i butikken, bruker jeg noe.
Hvis jeg har en avtale, bruker jeg ganske mye.
Og hvis jeg bruker alt fordi jeg har en god dag, er det ikke sikkert regningen kommer før i morgen.
Det er den delen andre ikke alltid ser.
De ser meg kanskje på kafé i to timer og tenker at jeg ser jo frisk ut.
De ser ikke nødvendigvis dagen før.
Eller dagen etter.

Etter hvert har jeg måttet lære meg å spørre:
Hvis jeg bare har litt å bruke i dag, hva vil jeg bruke det på?
Noen ganger er svaret å dusje.
Noen ganger er svaret å være sammen med barna.
Andre ganger er svaret å gjøre absolutt ingenting.
Og noen ganger er svaret:
Deg.

En dag sendte jeg akkurat den meldingen til en venninne
Hun hadde spurt om hun kunne komme innom.
Jeg hadde lyst til å se henne. Veldig.
Men den dagen visste jeg at jeg ikke hadde mye.
«Du kan komme, men jeg har kanskje bare en time i meg.»
Jeg brukte lang tid før jeg sendte den.
For jeg syntes det var flaut.
Hvem inviterer et menneske på besøk med tidsbegrensning?
Hvem sier til en venn:
Du kan få en time av meg, men ikke mer.
Hun svarte:
«Da kommer jeg en time ❤️»
Det var alt.
Ingen:
Er du sikker på at du ikke orker litt lenger?
Ingen:
Vi kan heller ta det en annen gang når du er i bedre form.
Ingen skuffelse jeg måtte håndtere.
Hun kom.
Etter en stund så hun på klokka.
«Nå har jeg vært her i 55 minutter.»
Jeg begynte å le.
Så begynte jeg å gråte.

De som fortsatt kommer.
Det er nesten vanskelig å forklare hvor mye det betyr.
De som fortsetter å sende melding selv om jeg har vært dårlig til å svare.
De som spør igjen selv om jeg sa nei sist.
De som ikke tolker fraværet mitt som manglende kjærlighet.
De som skjønner at forholdet vårt har forandret seg uten å kreve at jeg skal gjøre det som før for å bevise at det fortsatt betyr noe.

For sannheten er at noen av relasjonene mine har blitt skjeve.
Jeg vet det.
Jeg får mer enn jeg gir.
Noen har kjørt til meg mange flere ganger enn jeg har kjørt til dem.
Noen har laget middag jeg ikke har invitert tilbake på.
Noen har spurt hvordan jeg har det gjennom perioder hvor jeg knapt har klart å huske å spørre hvordan de har det.

Jeg legger merke til det.
Selvfølgelig gjør jeg det.
Jeg fører et lite regnskap inni meg hele tiden.
Og jeg ligger i minus.

Jeg prøvde å si det til en av dem en gang.
At jeg hadde dårlig samvittighet.
At hun stilte opp så mye.
At jeg følte at alt handlet om meg.
Hun så nesten overrasket ut.
«Det er vel ikke sånn det fungerer.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle si.
For på et eller annet tidspunkt hadde jeg begynt å tro nettopp det.
At vennskap måtte gå i null.
At hvis noen ringte tre ganger, måtte jeg ringe tre ganger.
At hvis noen kom til meg, skyldte jeg et besøk tilbake.
At omsorg måtte gjengjeldes ganske raskt for ikke å bli til gjeld.
Hun trakk på skuldrene.
«Du hadde gjort det samme for meg.»
Jeg begynte å gråte.
«Ja.»
Det var kanskje derfor det gjorde så vondt.
For jeg ville så gjerne være den som gjorde det samme.
Jeg ville være hun som kom.
Akkurat nå var jeg hun som ble kommet til.

Det er også sant.
Noen mennesker forsvinner litt når man blir syk.
Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige mennesker.
Noen vet ikke hva de skal si. Andre blir redde. Noen tåler dårlig at ting ikke kan fikses, og noen liv fortsetter bare, i et tempo jeg ikke lenger klarer å følge.
Og noen relasjoner var kanskje mer avhengige av hva vi gjorde sammen enn jeg forsto mens jeg fortsatt kunne gjøre det.
Det har gjort vondt.
Jeg har sett bilder av middager jeg ikke var med på.
Oppdaget ting jeg ikke visste hadde skjedd.
Sett mennesker jeg var nær, fortsette livene sine mens mitt eget sto nesten stille.
Misunnelsen har vært der. Bitterheten også.
Det er ikke den peneste følelsen.
Men den har vært der.

Når hatet mot kroppen begynte å slippe litt taket, vet jeg ikke.
Det skjedde ikke fordi noen ba meg være takknemlig for den.
Og jeg vet ikke om jeg vil si at vi har blitt venner.
Det høres litt for harmonisk ut.
Men jeg har begynt å behandle den annerledes.
Når den sier stopp, forsøker jeg oftere å høre etter før den må skrike.
Når den trenger hvile, prøver jeg å la hvile være hvile og ikke en moralsk dom over alt jeg burde ha klart.
Noen ganger legger jeg hånden på et sted som gjør vondt.
Ikke fordi det fjerner smerten.
Bare fordi jeg har brukt så lang tid på å møte smerte med irritasjon.
Ikke nå.
Ikke igjen.
Kan du ikke bare fungere?
Det er en ganske hard måte å snakke til en kropp som allerede strever.
Så noen dager prøver jeg noe annet.
Jeg vet.
Dette er vanskelig.
Vi får gjøre mindre i dag.
Det føles fortsatt litt fremmed.
Men det koster mindre enn krigen.

I går fikk jeg en melding.
«Kaffe i morgen?»
Jeg så på kalenderen.
Kjente etter.
Jeg hadde allerede en avtale på formiddagen.
Gamle meg ville sagt ja.
Den enda eldre versjonen av meg, hun som var syk, men fortsatt prøvde å late som om hun ikke var det, ville også sagt ja.
Så ville hun gjennomført begge deler og betalt for det etterpå.

Jeg skrev:
«Jeg tror bare jeg har to timer.»
Svaret kom nesten med en gang.
«To timer er fint.»
Så i dag kommer hun.
Kanskje sitter vi ved kjøkkenbordet, kanskje må jeg ligge på sofaen eller kansje er jeg så sliten og stille og egentlig ikke sæelig godt selskap.

Og etter to timer går hun hjem.
Hun kommer ikke til å telle hvor mange ganger hun har kommet hit. Hun kommer ikke til å minne meg på hvor lenge siden det er jeg besøkte henne.
Hun kommer bare til å komme.
Sykdommen har lært meg mye jeg helst skulle være foruten.

Men den har vist meg dette:
Det finnes mennesker som ikke trenger at du er den du var for å fortsette å være glad i deg.
Mennesker som tåler at et forhold er skjevt en stund.
Som ikke holder regnskap.
Som tar den timen du har og ikke får deg til å skamme deg over de tre du ikke hadde.
Kanskje blir kroppen min og jeg ordentlig venner.
Kanskje trenger vi ikke det.
Akkurat nå øver jeg meg på å slutte å behandle den som en fiende.
Og på å tro på de menneskene som fortsatt står her når de sier:
Du skylder meg ingenting.
Jeg kommer likevel.

Publisert 12. september 2026

Historien er utviklet med støtte fra generativ kunstig intelligens til struktur og språkbearbeiding.