Grensesetting: når «det går fint» ikke går fint lenger
Historien om å være den som alltid stiller opp og oppdage at irritasjonen kanskje prøver å fortelle deg noe du lenge har hatt vanskelig for å si høyt.
Jeg er ikke sint
«Kan du sette på oppvaskmaskinen før du legger deg?»
Det er kjæresten min som spør.
Han står i døren til kjøkkenet med tannbørsten i hånden. Han spør helt vanlig. Ikke surt. Ikke anklagende.
Likevel kjenner jeg det med en gang.
«Ja. Selvfølgelig. Det kan jeg.»
Måten jeg sier det på gjør at han blir stående.
«Det var bare et spørsmål.»
«Og jeg sa at jeg skulle gjøre det.»
Nå hører jeg det selv.
Den skarpe stemmen. Irritasjonen.
Han ser på meg et øyeblikk før han går.
Jeg blir stående alene på kjøkkenet.
Og skammer meg.
For hva er det egentlig jeg holder på med?
Jeg har blitt så sint i det siste
Eller irritert, kanskje.
Det skal så lite til.
En kollega spør om jeg kan se over noe før jeg går. Mamma ringer når jeg egentlig hadde tenkt å legge meg på sofaen. En venninne sender melding og spør om jeg kan hjelpe henne med noe i helgen.
Jeg kjenner det med en gang.
Kan ikke noen andre gjøre det?
Hvorfor må alle spørre meg?
Men det er nesten aldri det jeg sier.
Jeg sier:
«Klart det.»
«Null problem.»
«Det fikser jeg.»
Så gjør jeg det.
Og blir irritert på dem for at de spurte.
Det er ikke spesielt sjarmerende.
Jeg vet det.
Det går fint
Jeg tror jeg har sagt den setningen veldig mange ganger i livet.
Det går fint.
Kan du jobbe litt lenger i dag?
Det går fint.
Kan vi ta middagen hos mine foreldre denne helgen også?
Det går fint.
Kan du kjøre?
Det går fint.
Kan du ordne gave?
Det går fint.
Kan du ta den?
Ja.
Jeg kan ta den.
Det har jeg egentlig alltid vært litt stolt av.
Jeg er enkel å ha med å gjøre, jeg stiller opp. lager ikke så mye styr eller er ikke den som må ha ting på min måte.
Andre mennesker har sterkere meninger enn meg.
Jeg har ofte tenkt at det er en god egenskap.
Men i det siste har jeg begynt å lure på hvor alle de tingene jeg ikke sier, blir av.
«Du kunne jo bare sagt nei»
For noen uker siden kranglet kjæresten min og jeg.
Eller jeg kranglet.
Han skjønte egentlig ikke hva vi kranglet om.
Vi skulle i bursdag til noen venner av ham på lørdag. Det hadde vært avtalt lenge.
Jeg hadde hatt en forferdelig uke på jobb.
På fredag kjente jeg at det eneste jeg ønsket meg, var en helg uten mennesker.
Men jeg sa ingenting.
På lørdag dro vi.
Jeg var hyggelig. Snakket med folk. Smilte. Spurte hvordan det gikk med den nye jobben og oppussingen og babyen.
Da vi kom hjem, eksploderte jeg.
Jeg sa at jeg alltid måtte være med på alt. At vi aldri kunne ha en helg hjemme. At han aldri forsto hvor sliten jeg var.
Han så helt oppriktig forvirret ut.
«Men jeg spurte deg jo i går om du fortsatt ville dra.»
Det hadde han.
«Du sa at du hadde lyst.»
Det hadde jeg også.
Så sa han:
«Du kunne jo bare sagt nei.»
Jeg hatet den setningen.
Fordi han hadde rett.
Og fordi det samtidig ikke føltes så enkelt.
Hva hvis de blir skuffet?
Jeg vet hvordan man sier nei.
Det er ikke ordet som er vanskelig.
Det vanskelige kommer etterpå.
Ansiktet til den andre.
Den lille pausen.
«Å ja, selvfølgelig.»
Er hun skuffet nå?
Synes han jeg er vanskelig?
Burde jeg forklare hvorfor?
Har jeg egentlig en god nok grunn?
Og så kommer den raske impulsen:
Jeg kan sikkert få det til likevel.
Det er nesten som om andres skuffelse setter seg fysisk i kroppen min.
Jeg vil ordne den.
Så jeg sier ja.
Og slipper ubehaget.
I hvert fall der og da.
Problemet er at regningen kommer senere.
Sinne kommer ikke alltid som sinne
Jeg har alltid tenkt på sinne som noe ganske voldsomt.
Mennesker som roper. Smeller med dører. Mister kontrollen.
Jeg er ikke sånn.
Derfor har jeg heller ikke tenkt på meg selv som sint.
Men sinne kan være mye stillere.
Det kan være irritasjonen når noen spør om en liten tjeneste.
Den stramme stemmen til kjæresten din.
Følelsen av at alle krever noe av deg.
At du begynner å trekke deg unna mennesker du egentlig er glad i.
At du ligger på sofaen og blir provosert av en melding fra noen som bare skriver:
Hvordan går det? ❤️
Sinne kan ha mange funksjoner. En av dem er å gjøre oss oppmerksomme på at noe ikke er greit for oss.
At noe oppleves urettferdig.
Vi trenger plass.
En grense er nådd.
Problemet mitt er kanskje at jeg har ventet med å høre etter til sinnet må rope.
Men de andre har jo ikke gjort noe galt
Det er kanskje det som er vanskeligst.
For når jeg ser ordentlig etter, er det ikke sikkert menneskene rundt meg krever så mye som jeg føler at de gjør.
De spør.
Og jeg sier ja.
Igjen og igjen.
Jeg har ventet på at de skal forstå grensene mine uten at jeg trenger å vise dem.
At kjæresten min skal se at jeg egentlig ikke orker bursdagen.
Eller at kollegaen skal skjønne at jeg har for mye å gjøre.
At mamma skal høre på stemmen min at jeg trenger en kveld uten telefon.
Og når de ikke forstår det, blir jeg sint.
Men hvordan skulle de vite?
Jeg har jo sagt at det går fint.
Det er sårbart å begynne å si hva man trenger
Jeg skulle ønske denne erkjennelsen gjorde det enkelt.
At jeg bare kunne begynne å sette grenser og kjenne meg fri.
Sånn er det ikke.
Første gang jeg bestemmer meg for å prøve, er det nesten latterlig lite.
En kollega kommer bort til meg kvart over tre.
«Har du mulighet til å se på denne før du går?»
Jeg kjenner det gamle svaret komme.
Ja, selvfølgelig.
Det ligger klart i munnen.
Jeg kunne sagt det og vært ferdig med hele situasjonen på tre sekunder.
I stedet prøver jeg:
«Ikke i dag, dessverre. Men jeg kan se på det i morgen.»
Så skjer det jeg har gruet meg til.
Hun sier:
«Ok.»
Det er alt.
Hun blir ikke sint.
Eller slutter ikke å like meg.
Hun går bare tilbake til plassen sin.
Likevel sitter jeg igjen med en merkelig uro.
Var jeg avvisende?
Burde jeg ha hjulpet henne?
Det hadde jo bare tatt ti minutter.
Jeg må nesten aktivt la være å gå bort til henne og si at jeg kan gjøre det likevel.
Et nei kan kjennes galt uten å være galt
Kanskje er det dette jeg må øve på.
Ikke bare å si nei.
Men å tåle følelsen som kommer etterpå.
For hvis man lenge har vært vant til å tilpasse seg, kan en helt rimelig grense kjennes egoistisk.
Andres skuffelse kan kjennes som et tegn på at man har gjort noe galt.
Men mennesker kan bli skuffet over meg uten at jeg har behandlet dem dårlig.
Noen kan ønske noe av meg som jeg ikke kan gi.
Noen kan til og med synes at grensen min er dum.
Og jeg kan fortsatt få lov til å ha den.
Det er uvant å tenke sånn.
«Jeg er egentlig bare veldig sliten»
Noen dager senere står kjæresten min og jeg på kjøkkenet igjen.
Det er oppvask der også.
Det er det tydeligvis ganske ofte i livet.
Han spør om jeg vil bli med til foreldrene hans på søndag.
Jeg kjenner det.
Først impulsen til å si ja.
Så irritasjonen over at han spør.
Denne gangen prøver jeg å stoppe et sted mellom de to.
«Jeg tror egentlig ikke jeg orker.»
Jeg venter på reaksjonen hans.
«Ok», sier han. «Da drar jeg alene.»
Så enkelt.
Jeg kjenner både lettelse og dårlig samvittighet.
Men mest lettelse.
Jeg ser på ham.
«Jeg tror jeg har vært ganske sint på deg i det siste.»
Han ler litt.
«Ja.»
Jeg ler også.
Så blir jeg alvorlig.
«Men jeg tror egentlig jeg bare har vært veldig sliten. Og ganske dårlig til å si fra.»
Det er ikke en unnskyldning for å være hard mot ham.
Det er heller ikke hans ansvar å gjette hva jeg trenger.
Men kanskje er det en begynnelse.
For jeg tror ikke jeg trenger å bli flinkere til å aldri bli sint.
Kanskje trenger jeg å legge merke til det litt tidligere.
Før stemmen blir skarp.
Eller før alle andre begynner å føles krevende.
Før et spørsmål om oppvask egentlig handler om de femti andre gangene jeg har sagt:
Det går fint.
Når det ikke gjorde det.
Publisert 12. september 2026
Les også et annet blogginnlegg om Hvordan sette grenser uten dårlig samvittighet
Eller artikkelen om Grensesettning
Fortellingen er utviklet med støtte fra generativ kunstig intelligens til struktur og språkbearbeiding.