- en historie fra klinikken, skrevet av Carina Wang Baksaas

Det hadde vært en helt vanlig dag. Jeg hadde vært på jobb. Handlet mat. Satt meg i bilen.

Posene sto i bagasjerommet
Jeg skulle bare kjøre hjem.
I stedet satt jeg helt stille.
Jeg viste ikke om jeg burde kjør eller ringe noen.

Hjertet slo hardt.
Jeg kjente det dunke i brystet.
Hendene ble klamme.

Jeg prøvde å trekke pusten ordentlig, men det føltes som om kroppen hadde glemt hvordan.

Jeg så meg rundt.
Alt var normalt.
Det var kanskje det som var mest uvirkelig.

Folk trillet handlevogner som om dette var en helt vanlig ettermiddag.
En mann løftet barnet sitt ut av bilen.
Noen jenter lo på parkeringsplassen.
Ingen så at kroppen min oppførte seg som om verden holdt på å falle sammen.

Hvorfor reagerte kroppen min som om noe forferdelig hadde skjedd?

Det hadde jo ikke skjedd noe.

Jeg begynte å lete etter en forklaring.
Hadde jeg drukket for mye kaffe?
Sovet for lite?
Var det hjertet?

Jeg kjørte innom legevakten.
Prøvene var normale.
"Det ser fint ut"
Likevel føltes ingenting fint.

Det verste var ikke hjertebanken.

Det verste var at jeg ikke forsto kroppen min lengre.

Etterpå prøvde jeg å finne ut hva som hadde skjedd. Hvorfor reagerte kroppen min sånn?

Mange leter etter en handelse som forklarer angsten.

"Hva var det som utløste dette?"

Men ofte finnes det ikke ett enkelt svar.
For mange er angsten resultatet av noe kroppen har båret på over tid.

Kanskje har du stått i mye ansvar. Kanskje har du vært den som alltid ordner opp. Den som sier ja litt for ofte. Den som holder ut litt til.

Kanskje har du sovet for lite, kjent på stress eller forsøkt å være sterk litt lengre enn det kroppen egentlig hadde kapasitet til. Noen ganger sier kroppen i fra før vi selv forstå hvor slitene vi er.

Det betyr ikke at angsten kommer uten grunn

Det betyr bare at grunnen ikke alltid finnes i det som skjer akkurat nå.

Den kan ligge i alt kroppen har forsøkt å håndtere over lang tid.

Jeg begynte å stole mindre på kroppen min

Når hjernen oppfatter fare, spiller det liten rolle om faren er reell eller bare oppleves slik.

Kroppen gjør det den er laget for.
Hjerte slår raskere. Muskelene spenner seg. Pusten blir kortere. Kroppen gjør seg klar til å beskytte deg.

Det er en helt normal reaksjon.
Problemet opspstår når alarmsystemet blir stående på over tid.
Da kan kroppen reagere kraftig, selv i situasjoner som egentlig er trygge.
Og det er ofte her den onde sirkelen starter.

Mange begynner å bli redde for symptomene.

Hva om det er noe fysisk galt
Hva om jeg mister kontrollen
Hvorfor stopper det ikke

Jo mer skremmende symptomene føles, desto mer aktivt blir alarmsystemet.

"Plutselig visste jeg ikke lengre om kroppen varslet fare eller om den bar trodde at den gjorde det"

Etter den første episoden begynte jeg å grue meg for å dra på butikken igjen.
Neste gang sto jeg utenfor inngangen.
Jeg ble sittende i bilen.
Jeg klarte ikke å gå inn.
Ikke fordi jeg var redd for butikken.
Men fordi jeg var redd for kroppen min.
Plutselig var det ikke butikken jeg unngikk,
det var følelsen av å miste kontrollen.

Det tok lang tid før jeg sluttet å lete etter en alvorlig sykdom.
Jeg lette etter svar i kroppen.
Hos hjertet.
På blodprøvene
Hos legene.

Det som etter hvert hjalp meg mest, var egentlig noe helt annet.

Jeg begynte å forså hvorfor kroppen reagerte.
Ikke fordi den var ødelagt,
men fordi den hadde forsøkt å beskytte meg altfor lenge.

Da ble ikke hjertebanken like skremmende.
Ikke fordi den forsvant med en gang,
men fordi jeg sluttet å tro at den betydde at noe forferdelig var i ferd med å skje.

Derfra kunne kroppen gradvis lære noe nytt.
At den ikke trengte å være på vakt hele tiden.

For noen handler det om å redusere stress.
For andre handler det om å sette grenser, sove mer, snakke med noen eller forstå sammenhengen mellom kropp, tanker og følelser.

Veien ser forskjellig ut.
Men for mange begynner den med en ting:
Å slutte å kjempe mot kroppen, og i stedet bli nysgjerrig på hva den prøver å fortelle.

Det kan føles som om kroppen har begynt å leve sitt eget liv, men oftest gjør den det motsatte.
Den prøver å passe på deg.
Kanskje litt mer enn den trenger

Kanskje leter du fortsatt.

Et svar.
Et øyeblikk hvor alt startet.

"Men det var jo ingen grunn til at dette skulle skje"

Noen ganger har kroppen båret på stress, uro eller belastning så lenge at den begynner å rope før vi selv forstå hvorfor. Det betyr ikke at du er svak, og det betyr ikke at du holder på å miste kontrollen.

Kanskje er kroppen bare den første som oppdaget at noe ikke var som det skulle?

Det var ikke kroppen jeg hadde mistet.
Det var tilliten til den.