Seks måneder i en ny by og fortsatt ingen å ringe

Det var ikke dette jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde gledet meg til å flytte. Ny by. Første ordentlige jobb. Min egen leilighet. Nye mennesker.

Jeg tror jeg så for meg at resten skulle komme litt av seg selv.

At jeg skulle bli kjent med folk på jobb, eller at noen etter hvert skulle spørre om jeg ville være med på noe. At jeg skulle få et nytt sted å høre til.

Nå har det gått seks måneder.

Jeg liker jobben. Kollegene mine er hyggelige. Jeg snakker med mennesker hele dagen. Vi spiser lunsj sammen, ler av ting som skjer på kontoret og sier «god helg» til hverandre på fredag.

Så går jeg hjem.

Jeg låser meg inn. Setter fra meg vesken. Tar av meg skoene.

Og det er helt stille.

Det er ingen som spør hvordan dagen har vært. Ingen roper fra et annet rom. Ingen jeg kan fortelle den lille historien fra jobb til, den som ikke er viktig nok til å ringe noen hjemme om.

Jeg lager middag til én.

Spiser den ofte foran TV-en.

Og noen kvelder går jeg og legger meg uten at noen egentlig har visst hvordan dagen min var.

Det rare er at jeg tror familien min tenker at jeg har det fint.

Når mamma spør hvordan det går, forteller jeg om jobben. Om en hyggelig kollega. Om byen. Kanskje sier jeg at det begynner å føles mer hjemme.

Jeg har blitt ganske god til å få det til å høres sånn ut.

Det jeg ikke forteller er at jeg noen ganger går en hel helg uten å snakke ordentlig med noen.

Jeg forteller ikke at jeg kan bruke litt for lang tid på butikken bare fordi det er mennesker der.

Eller at jeg noen ganger kjenner det allerede fredag ettermiddag.

«Hva skal du i helgen?» spør noen på jobb.

«Ikke så mye. Bare slappe av.»

Jeg sier det som om det er akkurat det jeg har lyst til.

Det jeg egentlig tenker, er:

Ingenting. Jeg skal ingenting. Igjen.

Så går jeg hjem og håper litt at telefonen skal lyse.

Det gjør den som regel ikke.

Det er kanskje skammen som har overrasket meg mest.

For etter seks måneder burde jeg vel ha fått noen venner?

Jeg åpner Instagram.

Noen sitter rundt et bord med vin og stearinlys, andre er på hyttetur eller noen har løpt sammen. En venninne hjemmefra legger ut et bilde av gjengen min på et sted vi pleide å være sammen.

Jeg zoomer inn på bildet.

Ser hvem som sitter ved siden av hvem.

Trykker på hjertet.

Og legger bort telefonen.

Jeg vet jo at sosiale medier ikke viser hele livet. Jeg vet at et bilde ikke forteller hvordan menneskene på bildet egentlig har det.

Men akkurat da hjelper ikke den kunnskapen så mye.

For de er sammen.

Og jeg er alene.

Etter hvert har spørsmålet forandret seg.

Før tenkte jeg:

Når skal jeg bli kjent med noen?

Nå tenker jeg:

Hvorfor har ingen blitt ordentlig kjent med meg?

Og på de verste kveldene:

Er det noe ved meg som gjør at mennesker ikke velger meg?

Det er noe brutalt med ensomhet.

Ikke bare fordi vi mangler andre mennesker.

Men fordi fraværet deres så lett begynner å føles som informasjon om oss selv.

Det er ingen som ringer eller spør.

Ingen savner meg her.

Og langsomt kan det bli til:

Jeg er kanskje ikke en person noen får lyst til å ringe.

Det er ikke nødvendigvis sant.

Men når vi har vært ensomme en stund, kan det begynne å føles sant.

Og kanskje er det nettopp da vi trenger andre mennesker som mest.

Samtidig kan det bli vanskeligere å gå mot dem.

Jeg har tenkt mange ganger på hun på jobb.

Vi snakker ganske lett sammen. Hun virker hyggelig. Vi har begge sagt at vi liker å gå tur.

Jeg kunne bare spurt.

Har du lyst til å gå en tur etter jobb en dag?

Det er ni ord.

Likevel har jeg ikke gjort det.

For idet jeg spør, viser jeg noe jeg ellers kan skjule.

Jeg viser at jeg har lyst til å være sammen med henne.

Og da kan hun si nei.

Det er lett å si at man ikke skal være redd for et nei. Men når du allerede går rundt med en gryende mistanke om at andre ikke velger deg, kan et helt vanlig nei treffe akkurat der.

Selv om det finnes hundre andre forklaringer.

Hun har planer. Han er sliten. Hun skal besøke foreldrene sine eller han trenger å være alene den kvelden.

Det passer ikke i dag betyr ikke jeg vil ikke være sammen med deg.

Men ensomheten er ikke alltid så god på å høre forskjellen.

For hva hvis hun sier ja?

Da må jeg faktisk gå.

Da skal vi være alene sammen i kanskje en time.

Hva skal vi snakke om?

Tenk om det blir stille?

Hva hvis jeg prøver for hardt?

Tenk om hun går hjem etterpå og tenker at dette trenger vi ikke gjøre igjen?

Det er nesten flaut å innrømme.

Jeg ønsker meg venner så mye at det gjør vondt.

Samtidig kan jeg kjenne at jeg helst vil avlyse når noen faktisk inviterer meg.

Noen ganger har jeg til og med kjent lettelse når en avtale har blitt avlyst.

Og så har jeg sittet alene samme kveld og vært lei meg fordi jeg er ensom.

Det høres selvmotsigende ut.

Men det vi lengter mest etter, er også noe vi kan bli veldig sårbare i møte med.

For hvis jeg ikke prøver, kan jeg fortsatt fortelle meg selv at jeg kunne fått venner.

Hvis jeg prøver og blir avvist, hva skal jeg fortelle meg selv da?

Kanskje finnes det ikke et tidspunkt hvor dette plutselig føles lett.

Kanskje må jeg gjøre det mens stemmen i hodet fortsatt sier at jeg burde la være.

Spørre hun på jobb om den gåturen.

Foreslå en kaffe.

Spørre om noen vil være med og trene.

Ikke fordi hvert initiativ kommer til å bli begynnelsen på et vennskap.

Det kommer det ikke til å bli.

Noen kommer til å si nei, møter kan blir litt kleine og noen mennesker kommer jeg ikke til å finne tonen med.

Det er den sårbare delen.

Men alternativet mitt akkurat nå er å vente på at noen andre skal forstå at jeg trenger dem, uten at jeg viser det.

Og det har jeg allerede prøvd i seks måneder.

Jeg har tenkt på om jeg skal si noe til sjefen min.

Ikke at hun skal løse ensomheten min. Det kan hun ikke.

Men kanskje jeg kan si at det å flytte hit har vært vanskeligere enn jeg hadde forventet. At jeg fortsatt ikke helt har funnet plassen min sosialt.

Kanskje finnes det ting på jobben jeg ikke kjenner til. En løpegruppe. Noen som trener sammen. En fredagskaffe jeg aldri har forstått at jeg kunne bli med på.

Og kanskje jeg skal si det til mamma også.

Ikke den vanlige versjonen.

Den ekte.

Jeg har det faktisk ganske ensomt her.

Jeg kjenner nesten at jeg begynner å gråte bare av å tenke på å si det høyt.

Kanskje fordi det gjør ensomheten virkelig.

Men kanskje også fordi noen endelig får vite hvor jeg er.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt ser ut om seks måneder.

Det er kanskje det vanskeligste akkurat nå.

Når jeg sitter alene i leiligheten en lørdagskveld, er det vanskelig å forestille seg at den samme leiligheten en dag kan være et sted noen ringer på døren til.

Ensomhet kan føles veldig endelig når man står midt i den.

Men følelsen jeg har nå, er ikke nødvendigvis en beskrivelse av livet jeg kommer til å ha.

Jeg kan ikke bestemme meg for at noen skal bli glad i meg.

Jeg kan ikke bestemme hvem som skal bli vennene mine.

Men jeg kan gjøre det litt lettere for andre å finne meg.

Så kanskje jeg begynner der.

Med hun på jobb.

Jeg åpner meldingen.

Skriver:

Har du lyst til å gå en tur etter jobb en dag?

Jeg leser den fire ganger.

Legger fra meg telefonen.

Tar den opp igjen.

Og trykker send.

Så angrer jeg umiddelbart.

Men meldingen er sendt.

Og akkurat nå får det være nok.

Publisert 11. september 2026