Jeg har mennesker i livet mitt. Jeg er bare så alene

Det er kanskje det som gjør det vanskeligst å si høyt. Jeg har venner. Jeg har mennesker jeg kan sende melding til, jeg blir invitert i bursdager og middager, og jeg har familie som ringer. Telefonen min er ikke stille, og kalenderen min er heller ikke tom. Hvis noen så livet mitt utenfra, tror jeg ikke ensomhet ville vært det første ordet de brukte. Likevel er det nettopp det jeg er. Ensom. Ikke på den måten jeg en gang trodde ensomme mennesker var ensomme, som om ensomhet først og fremst handlet om å sitte alene og vente på at noen skulle huske at man finnes. Jeg kan sitte rundt et bord med åtte mennesker, le så jeg får vondt i magen og delta i samtalen hele kvelden, og likevel gå hjem med den samme tunge følelsen i brystet som jeg hadde da jeg kom.

Noen ganger er følelsen sterkere etter at jeg har vært sammen med andre. Jeg står i gangen etter en hyggelig kveld og tar på meg jakken mens vennene mine fortsetter å le inne i stuen. Noen roper at det var skikkelig hyggelig å se meg. Jeg svarer det samme, og jeg mener det. På vei hjem kommer tanken likevel snikende om at ingen egentlig spurte hvordan jeg har det. Så kommer den neste tanken nesten med en gang. Jeg spurte jo ikke ordentlig hvordan de hadde det heller. Vi snakket om jobb, oppussing, ferier og en håpløs mann noen dater. Vi snakket om barna til dem som har barn, om hva ting koster og om alt vi burde finne på sammen. Vi lo av gamle historier og foreslo en ny middag en gang i fremtiden når alle kan. Jeg var med hele tiden, men jeg sa ingenting om det som tar mest plass i meg.

Ingen vet at jeg gråter oftere nå. Ingen vet hvor mye jeg gruer meg til enkelte søndager, eller at jeg av og til blir sittende i bilen utenfor leiligheten fordi jeg ikke orker å gå inn til stillheten ennå. Det er ikke fordi vennene mine ikke bryr seg. Jeg tror faktisk de ville brydd seg veldig, og kanskje er det nettopp derfor det gjør så vondt. Jeg vet at det finnes mennesker som er glad i meg, samtidig som jeg ikke klarer å kjenne meg ordentlig nær dem.

Jeg har blitt flink til å svare «bra». Det har ikke skjedd på noen dramatisk måte. Folk spør hvordan det går, og jeg sier at det er travelt på jobb, at jeg sover litt dårlig, at jeg gleder meg til ferie og at ting egentlig er ganske fint. Alt sammen er sant. Det er bare ikke hele sannheten. Hele sannheten føles for stor å legge på bordet mellom kaffekoppene. For hvordan sier man egentlig til mennesker man er glad i at man savner dem selv når de sitter rett foran deg? Hvordan sier man at man føler seg alene sammen med dem uten at det høres ut som en anklage?

Jeg vet ikke når det ble sånn. Kanskje begynte det da vi sluttet å ha all verdens tid. I tjueårene kunne vi sitte på et kjøkkengulv til tre om natten og snakke om hvem vi var redde for å bli. Vi visste hvem som hadde blitt dumpet, hvem som hatet kroppen sin og hvem som var livredd for aldri å få det livet hun ønsket seg. Nå må vi ofte finne en torsdag seks uker frem i tid. Vi har jobber, barn, foreldre som begynner å bli eldre, boliglån, treningstimer, middager som skal lages og en endeløs mengde små ting som må ordnes. Når vi endelig møtes, vil ingen ødelegge den lille tiden vi har sammen. Så vi holder det hyggelig. Jeg gjør i hvert fall det.

Jeg har begynt å tenke mye på hvem som egentlig kjenner meg nå. Ikke den jeg var på universitetet eller den jeg var da vi møttes. Ikke hun som alltid var sosial og spontan og kunne drikke vin til klokken to en tirsdag. Jeg mener meg nå. Hun som noen ganger ikke orker å svare på meldinger fordi hun ikke vet hvordan hun skal forklare at hun føler seg tom. Hun som kan kjenne et stikk av misunnelse når noen omtaler sin nærmeste venn, fordi det høres så enkelt ut å ha ett menneske man kan fortelle absolutt alt til. Hun som kan bruke en hel kveld på telefonen og likevel legge seg med følelsen av at hun ikke har snakket med noen.

Det skammer jeg meg over, for jeg vet at det finnes mennesker som faktisk ikke har noen. Mennesker som ikke blir invitert, som ikke får telefoner og som ikke har noen å ringe dersom livet plutselig rakner. Hvilken rett har jeg da til å kalle meg ensom? Den tanken har gjort at jeg har tiet lenge, som om ensomhet må fortjenes. Som om det finnes et regnskap der antall venner trekkes fra antall ensomme kvelder og avgjør om følelsen din er legitim.

Samtidig vet jeg at det ikke fungerer slik. Jeg mangler ikke nødvendigvis mennesker. Jeg mangler følelsen av å være kjent. Jeg savner å kunne si noe før jeg har formulert det pent. Jeg savner å ringe uten først å tenke gjennom om jeg forstyrrer. Jeg savner å slippe å være morsom, interessant, positiv eller enkel å være sammen med. Jeg vil kunne si at i dag har jeg det vondt, og jeg vet egentlig ikke hvorfor, og så håper jeg at noen blir værende der litt. Ikke prøver å fikse det, ikke forteller meg at jeg burde begynne å trene, melde meg på noe eller være flinkere til å ta initiativ. Bare blir.

Samtidig har jeg heller ikke vært spesielt flink til å gjøre dette for andre. Jeg har sagt «vi må sees snart» hundre ganger uten å foreslå en dato. Jeg har lest meldinger og tenkt at jeg skal svare senere. Jeg har antatt at mennesker som virker travle, sosiale og velfungerende har det bra. Kanskje sitter noen av dem hjemme med nøyaktig den samme følelsen som meg. Den tanken skremmer meg litt. Hvor mange av oss møtes på jobb, i skolegårder, treningssentre og middagsselskaper og gjør det vi skal, smiler, svarer at alt er fint og går hjem til en ensomhet ingen andre ser?

Lenge tror jeg at jeg ventet på at noen skulle oppdage min. At en venn en dag skulle se litt ekstra nøye på meg og spørre én gang til. «Hvordan har du det egentlig?» Da skulle alt komme. Jeg skulle endelig være ærlig. Problemet er at mennesker ikke alltid ser det vi bruker så mye energi på å skjule.

For noen uker siden prøvde jeg derfor noe annet. En venninne sendte en melding og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte akkurat slik jeg pleier: «Bra. Litt sliten bare.» Jeg la fra meg telefonen og kjente den velkjente følelsen etterpå, som om en liten dør hadde lukket seg mellom oss. Denne gangen tok jeg telefonen opp igjen. Før jeg rakk å tenke meg om, skrev jeg en ny melding: «Egentlig har jeg følt meg ganske ensom i det siste.»

Jeg angret nesten med én gang. Det føltes dramatisk og utakknemlig, og jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne forklare det dersom hun misforstod. Tre minutter senere kom svaret. «Det har jeg også.»

Jeg satt lenge og så på de fire ordene. Så ringte hun. Vi snakket i nesten to timer om hvor vanskelig det har blitt å finne plass til hverandre i livene våre. Om hvor lett det er å tro at alle andre har noen som står dem nærmere. Om alle gangene vi begge hadde hatt lyst til å ringe, men latt være fordi vi ikke ville forstyrre. Hun fortalte ting jeg ikke visste, og jeg fortalte ting hun ikke visste. Det slo meg hvor merkelig det var at vi kunne ha kjent hverandre så lenge og samtidig gått rundt på hver vår kant og savnet noe av det samme.

Etterpå var livet mitt akkurat det samme. Leiligheten var like stille og kalenderen like full. Jeg hadde ikke plutselig løst ensomheten. Likevel føltes stillheten annerledes, og jeg tror jeg sakte begynner å forstå hvorfor. Det motsatte av ensomhet er ikke nødvendigvis å ha mange mennesker rundt seg. Kanskje handler det mer om å få være synlig for noen. Om å bli værende i rommet etter at man har sagt noe sant, slippe å skynde seg videre til det ufarlige og la stillheten oppstå uten å fylle den med en vits, en plan eller et «det går bra».

Jeg tror ikke lenger at noen kommer til å oppdage ensomheten min av seg selv. Kanskje må jeg åpne døren først. Kanskje må jeg være den som sier det før stemmen rekker å bli sikker: «Jeg har mennesker i livet mitt. Jeg er bare så alene.» Da finnes det en mulighet for at noen svarer at de vet hvordan det kjennes. Kanskje sier de til og med at de har hatt det sånn selv.

Kanskje er det slik vi finner hverandre igjen. Ikke ved å late som om vi har det fint, men ved å våge å forstyrre hverandres stillhet. For jeg tror ikke egentlig at jeg trenger flere mennesker. Jeg trenger at noen ser meg når jeg allerede står midt iblant dem. Og jeg trenger å tørre å se tilbake.

Publisert 21 september 2026