Hun hadde følt seg annerledes i noen dager. Som om alt gikk litt saktere. Noe føltes galt.

Eller kanskje det bare var sånn det føltes å være gravid? Det var jo fortsatt tidlig. Ingen mage og ingen tegn til liv, bare mild murring og en uro hun ikke helt klarte å plassere.

Kanskje var det bare psykisk. Hun hadde mistet før og visste at hun fulgte ekstra nøye med på kroppen nå. Hver fornemmelse ble undersøkt. Hver forandring kunne bety noe.

De hadde startet IVF-prosessen omtrent et år tidligere. Hun følte seg allerede gammel, og så måtte alt ta så lang tid.

Egguttaket hadde vært tøft. Hormonbehandlingen hadde satt henne helt ut av spill. Sprøytene skulle settes i magen på samme tidspunkt hver kveld. Kroppen var blitt et prosjekt som måtte overvåkes, måles og behandles etter en nøye plan.

Etter hvert var hun blitt vant til å ligge med beina spredt og forsøke å ikke tenke på det som skjedde i underlivet hennes. Under egguttaket ropte noen fra laboratoriet bak veggen hvor mange egg de hadde funnet. Til slutt satt de igjen med to embryoer.

Etter det første innsettet ble hun ikke gravid. Så begynte planleggingen av det neste, men først kom sommerferien. Enda mer venting.

Det å få barn skulle liksom være noe fint.

To av venninnene hennes hadde nylig født. For dem hadde alt gått problemfritt. Det var i hvert fall slik det så ut utenfra. De befant seg i mammaboblen og snakket om amming, søvnmangel og samsoving.

Hun prøvde å være glad på deres vegne. Hun gjorde virkelig det. Samtidig kjente hun misunnelsen i magen og bitterheten over det de hadde fått, og som hun kanskje aldri ville få.

Hun hadde ikke orket å besøke dem. Ikke før hun endelig ble gravid selv.

Da fortalte hun det. Venninnene møtte henne med glede og entusiasme. De begynte å snakke om fremtiden, om at de kunne reise til Dyreparken sammen med barna.

For en liten stund fikk hun lov til å drømme om det hun ønsket seg aller mest.

Hun burde kanskje ha skjønt det. Hun hadde hatt små blødninger i et par dager, men det var bare brunt på papiret. Gang på gang hadde hun googlet seg frem til at brunt blod ikke behøvde å være farlig. Det var friskt blod hun skulle være oppmerksom på.

Så kom det.

Med et søkk i magen så hun de lyserøde dråpene på toalettpapiret. Innerst inne hadde hun visst at det ikke ville gå denne gangen heller.

Likevel føltes det som om hele verden falt fra hverandre.

Hun sank sammen på gulvet.

Mellom 10 og 15 prosent av alle svangerskap ender i spontanabort. De fleste skjer i løpet av de første tolv ukene.

At spontanabort er vanlig, gjør ikke nødvendigvis tapet mindre.

Likevel kan det være vanskelig å kjenne at man har rett til å sørge. Svangerskapet var kanskje helt i begynnelsen. Ingen andre hadde rukket å se at man var gravid. Kanskje hadde man bare fortalt det til noen få.

Man hadde ennå ikke blitt kjent med barnet. Men man hadde begynt å forestille seg det.

Man hadde regnet på terminen, tenkt på hvem man skulle fortelle det til og sett for seg et liv som skulle bli annerledes. Kanskje hadde man allerede rukket å forestille seg trilleturer, bursdager og en tur til Dyreparken med venninnene og barna deres.

Når svangerskapet tar slutt, mister man derfor ikke bare det som var. Man kan også sørge over det som skulle ha blitt.

Etter IVF kan tapet dessuten komme på toppen av en lang og krevende prosess. Før graviditeten var det kanskje måneder eller år med undersøkelser, hormonbehandling, prosedyrer, venting og mislykkede forsøk. Graviditeten var ikke bare en positiv test. Den var resultatet av alt man allerede hadde vært gjennom.

Etter ett tap kan det være vanskelig å våge å håpe like fritt neste gang. Etter flere kan selve håpet begynne å føles farlig.

Først reagerer man kanskje med sorg, fortvilelse og gråt. Men hvem orker å falle like langt hver gang?

Etter hvert kan man begynne å beskytte seg. Man holder igjen på gleden når et nytt forsøk ser lovende ut. Man lar være å snakke om fremtiden. Kanskje sier man til seg selv at det sikkert ikke går denne gangen heller.

Det kan se ut som pessimisme utenfra. På innsiden kan det være et forsøk på å begrense fallet.

Hvis man ikke gleder seg for mye, gjør det kanskje mindre vondt å miste.

Problemet er at denne beskyttelsen også kan gjøre det vanskelig å være til stede i det som faktisk skjer. Selv når man blir gravid, fortsetter kroppen og tankene å vente på katastrofen. En svak murring, en forandring i kvalmen eller litt blod på papiret kan sette i gang intens uro.

Det som skulle være gode nyheter, blir også begynnelsen på en ny periode med frykt.

Etter et svangerskapstap eller flere mislykkede forsøk kan andres graviditeter og familieliv bli vanskelig å være nær.

Man kan grue seg til spørsmål om barn. Trekke seg fra sammenkomster der det kommer gravide eller småbarnsforeldre. La være å åpne meldinger med ultralydbilder eller finne en unnskyldning når man blir invitert i dåp.

Det betyr ikke nødvendigvis at man ikke unner andre det de har fått. Misunnelse og kjærlighet kan eksistere samtidig. Man kan være glad på en venninnes vegne og samtidig kjenne at møtet med barnet hennes gjør ens eget savn nesten uutholdelig.

Å trekke seg unna kan gi et nødvendig pusterom. Men dersom avstanden blir stor og varer lenge, kan man også bli stående mer alene med sorgen. Andre ser kanskje bare at man ikke kommer. De forstår ikke alltid hva det koster å være der.

Det finnes ingen riktig størrelse på en sorg etter spontanabort. Den avgjøres ikke bare av hvor langt svangerskapet hadde kommet, eller av hvor mange andre som rakk å få vite om det.

For noen er tapet dypt og overveldende. Andre kjenner mest lettelse, nummenhet eller et behov for å gå videre. Noen par reagerer også svært forskjellig, selv om de har mistet det samme svangerskapet.

Det som kan hjelpe, er ikke nødvendigvis å presse frem bestemte følelser. Det kan begynne med å anerkjenne det som faktisk er der.

Kanskje trenger du å si høyt at dette var et tap? Kanskje trenger du en pause fra venninner som er gravide, uten å gjøre pausen til et endelig brudd, eller kanskje trenger du å fortelle noen at du både er glad på deres vegne og har det vondt selv.

Et nytt forsøk behøver heller ikke møtes med grenseløs optimisme. Det går an å håpe og være redd samtidig.

Målet er ikke å bli flinkere til å tåle stadig nye nederlag. Det handler om å finne en måte å stå i prosessen på uten å måtte late som om den ikke berører deg.

Det kan være nyttig å snakke med noen dersom sorgen, angsten eller bitterheten blir stående fast, eller dersom IVF-prosessen tar så stor plass at det blir vanskelig å fungere i hverdagen eller være nær andre.

Noen trenger hjelp etter ett tap. Andre oppsøker først støtte etter flere forsøk. Det finnes ingen grense for hvor mye man må ha opplevd før det er legitimt å be om hjelp.

En psykolog kan gi rom for sorgen, de motstridende følelsene og frykten for hva som skal skje videre. Parsamtaler kan være nyttige for par som opplever tapet ulikt eller har forskjellige tanker om hvor lenge de skal fortsette behandlingen.

For når man har måttet kjempe lenge for å bli gravid, er det ikke alltid mulig å møte et nytt forsøk med ubekymret håp.

Noen ganger er det modigste man klarer å håpe litt.

Les mer om Livskrise