Han sitter i kantinen sammen med noen kolleger.

Samtalen handler om oppussingen på kontoret. Han følger bare halvt med. Det har vært en travel formiddag, og han kjenner seg litt urolig i kroppen. Kanskje har han drukket for mye kaffe.

Så merker han et kraftig hjerteslag.

Og ett til.

Hjertet begynner å hamre. Det strammer seg over brystet, og han får ikke trukket pusten ordentlig. Han blir svimmel og kjenner en merkelig prikking i hendene.

Dette er et hjerteinfarkt.

Han reiser seg brått. En av kollegaene spør om det går bra, men stemmen hennes høres langt borte ut. Rommet virker fremmed. Det er som om han ser alt gjennom en glassvegg.

Han er sikker på at han skal dø.

Noen følger ham ut og ringer legevakten. På vei dit begynner symptomene gradvis å avta. Undersøkelsene viser ikke tegn til hjerteinfarkt eller annen akutt sykdom.

Legen sier at det kan ha vært et panikkanfall.

Han er femti år og har aldri tenkt på seg selv som en som sliter psykisk. Det er nesten vanskeligere å forstå enn om det hadde vært noe galt med hjertet.

Men etter den dagen begynner han å følge med.

Hver gang hjertet slår litt raskere, kjenner han etter. Han drikker mindre kaffe, unngår kantinen og passer på at han aldri sitter for langt fra døren.

For hva om det skjer igjen?

Et panikkanfall er en plutselig episode med intens frykt eller sterkt ubehag. Hjertet kan slå raskt, pusten kan bli kort, og man kan oppleve svimmelhet, skjelving, svetting, kvalme, prikking, trykk i brystet eller en følelse av at omgivelsene er uvirkelige.

Mange blir redde for at de skal dø, besvime, miste kontrollen eller bli gale.

Anfallet når gjerne toppen i løpet av få minutter. Det kan komme i en situasjon hvor man allerede er redd, men det kan også oppleves som om det oppstår helt uten grunn.

Ett panikkanfall betyr ikke nødvendigvis at man har panikklidelse. I ICD-10 beskrives panikklidelse som gjentatte anfall som ikke er begrenset til en bestemt situasjon, og som derfor kan virke uforutsigbare. Etter hvert blir frykten for nye anfall ofte et problem i seg selv.

Panikkanfall kan også forekomme ved andre psykiske vansker. De kan blant annet opptre i forbindelse med traumereaksjoner, depresjon, andre angstlidelser eller perioder med langvarig stress og overbelastning. Rusmidler, legemidler og kroppslige sykdommer kan også gi symptomer som ligner.

Det er derfor viktig å skille mellom selve anfallet og sammenhengen det oppstår i.

Angst er en del av kroppens alarmsystem. Når hjernen oppfatter fare, mobiliseres kroppen for å kjempe, flykte eller på andre måter beskytte seg.

Hjertet slår raskere for å frakte blod og oksygen dit kroppen forventer at det trengs. Pusten endrer seg. Musklene spennes, oppmerksomheten skjerpes og fordøyelsen får mindre prioritet.

Dette er nyttige reaksjoner når faren er reell.

Under et panikkanfall aktiveres mange av de samme reaksjonene uten at personen kan se hva han eller hun skal beskytte seg mot. Alarmen er virkelig, selv om det ikke står en synlig fare i rommet.

Dersom pusten blir rask og overflatisk, kan balansen mellom oksygen og karbondioksid endres. Det kan bidra til svimmelhet, prikking, trykk i brystet og en følelse av uvirkelighet. Symptomene kan være skremmende, men er en del av selve alarmreaksjonen.

Samtidig finnes det ikke én enkel biologisk forklaring på hvorfor noen utvikler panikklidelse. Forskningen peker mot et samspill mellom kroppslig sårbarhet, pust og kjemiske signaler, hjernens fryktnettverk, læring, stress og hvordan kroppslige fornemmelser blir tolket.

Det er ikke bare hjertebanken eller svimmelheten som gjør et panikkanfall så intenst. Det er også hva symptomene kommer til å bety.

Det er noe galt med hjertet.

Jeg får ikke puste.

Jeg holder på å miste kontrollen.

Når et kraftig hjerteslag tolkes som begynnelsen på et hjerteinfarkt, blir man enda reddere. Frykten øker aktiveringen i kroppen. Hjertet slår raskere, pusten blir kortere og svimmelheten sterkere.

De nye symptomene oppleves som bekreftelse på at katastrofen allerede er i gang.

Slik kan det oppstå en sirkel hvor kroppslige fornemmelser skaper katastrofetanker, som igjen forsterker fornemmelsene.

Etter det første anfallet begynner mange å overvåke kroppen. De kjenner etter hvordan hjertet slår, kontrollerer pusten eller legger merke til enhver antydning til svimmelhet. Kroppslige fornemmelser som tidligere ville passert ubemerket, blir nå mulige varsler om fare.

Man blir ikke bare redd under anfallet. Man blir redd for at angsten skal komme.

Det er naturlig å ville komme seg bort når kroppen varsler livsfare.

Man går ut av kantinen, setter seg nær døren, unngår kollektivtransport eller passer på at noen man stoler på alltid er i nærheten. Kanskje har man beroligende medisiner i lommen, en flaske vann i hånden eller telefonen klar til å ringe etter hjelp.

Slike handlinger kan gi trygghet der og da. Problemet er hva kroppen kan lære av dem:

Det gikk bra fordi jeg kom meg ut.

Jeg ville ha besvimt dersom jeg ikke hadde satt meg ned.

Jeg overlevde fordi noen var sammen med meg.

Man får dermed ikke erfare at symptomene kunne ha steget og falt av seg selv. Flukten eller sikkerhetsatferden blir i stedet stående som forklaringen på at katastrofen ikke skjedde.

Neste gang kjennes det enda viktigere å ha en utvei.

Livet kan gradvis bli organisert rundt å forhindre et nytt anfall. Da er det ikke lenger bare panikken som begrenser. Det er alt man ikke tør å gjøre i tilfelle den kommer.

Et panikkanfall kan oppleves som om det kom ut av ingenting. Det betyr ikke nødvendigvis at det oppsto uten sammenheng.

For noen passer beskrivelsen av panikklidelse godt: De får gjentatte, uventede anfall og utvikler en sterk frykt for kroppens egne signaler.

For andre er panikkanfallet en del av et større bilde. Kanskje har kroppen vært i beredskap etter en skremmende hendelse. Kanskje har personen levd med relasjonell utrygghet, søvnmangel eller høyt press over lang tid. Noen har blitt vant til å overse uro og fortsette som vanlig helt til aktiveringen blir så kraftig at den ikke lenger kan skyves til side.

Det betyr ikke at det alltid finnes én skjult hendelse som forklarer anfallet. Men en god kartlegging bør omfatte mer enn selve symptomene:

Når kom det første anfallet?

Hva skjedde i tiden før?

Har personen opplevd traumer eller andre store belastninger?

Hvordan er søvn, arbeidssituasjon, relasjoner og bruk av alkohol, koffein eller andre stoffer?

Hva har forandret seg etter anfallet?

Det er også viktig å vurdere om symptomene kan ha en kroppslig årsak. Et førstegangs anfall med brystsmerter, pustevansker eller andre nye og kraftige symptomer skal ikke uten videre avskrives som angst. I eksemplet var det riktig å få mannen undersøkt.

Behandlingen bør ta utgangspunkt i hvordan panikken har utviklet seg, hva personen frykter, og hva som holder vanskene ved like.

Kognitiv terapi har god dokumentasjon ved panikklidelse. Behandlingen kan blant annet innebære å undersøke katastrofetolkninger, redusere overvåkingen av kroppen og gradvis gi slipp på handlinger som brukes for å forhindre en fryktet katastrofe.

Eksponering kan også rette seg mot kroppslige fornemmelser. I trygge rammer kan man for eksempel fremkalle hjertebank, svimmelhet eller tung pust og undersøke hva som faktisk skjer. Hensikten er ikke å presse seg gjennom mest mulig ubehag, men å erfare at kroppens alarmsignaler kan kjennes sterke uten at de betyr at man skal dø, besvime eller miste kontrollen.

For noen kan legemidler være et alternativ, alene eller sammen med samtalebehandling.

Hvis panikkanfallene opptrer som en del av traumereaksjoner, langvarig overbelastning eller annen psykisk problematikk, kan behandlingen også trenge å rette seg mot dette. Traumebearbeiding, arbeid med relasjonell trygghet eller reelle endringer i en overbelastende livssituasjon kan da være en viktig del av hjelpen.

Det er derfor ikke alltid nok å lære at panikksymptomene er ufarlige. Noen ganger må man også forstå hvorfor kroppen har vært så klar til å slå alarm.

Det kan være nyttig å søke hjelp dersom du får gjentatte panikkanfall, går mye og venter på det neste, eller begynner å unngå steder og aktiviteter du tidligere kunne delta i.

En lege kan vurdere symptomene og undersøke om kroppslige forhold, legemidler eller rusmidler kan bidra. En psykolog kan hjelpe med å forstå både selve panikksirkelen og den større sammenhengen anfallene opptrer i.

Målet er ikke å kontrollere kroppen så nøye at den aldri reagerer igjen.

Det handler om at alarmen ikke skal få bestemme hvor du kan gå, hva du kan gjøre, eller hvor langt unna nærmeste utgang du tør å sitte.

Bildet generert av KI