https://www.dn.no/innlegg/arbeidsliv/ledelse/overgangsalder/kvinners-overgangsalder-blir-samfunnets-tap/2-1-2053800

Heidi Ugreninovs svarer 2. oktober på mitt innlegg «Jeg trodde kvinner bare ikke ville bli ledere» (DN 26. september). I min kronikk forteller jeg om hvordan perimenopausen har påvirket mitt arbeid. Ugreninov er urolig over hvilke forestillinger om kvinner i ledelse som kan forsterkes ved at jeg forteller om dette. Alternativet mitt er naturligvis ikke å legge lokk på historien og gjøre den mindre. Jeg vil heller peke på det premisset hun selv bidrar til å videreføre, som jeg er uenig i: at det skulle være noe galt og uvanlig med kvinner som opplever store endringer under perimenopause.

Det er riktig at det ikke er likt for alle. Noen har få plager, og godt er det. Men i en britisk undersøkelse fra 2022 oppgir 44 prosent av 4000 spurte kvinner at symptomer på overgangsalder påvirker arbeidsevnen deres. Åtte av ti kvinner oppgir at det mangler grunnleggende støtte for ansatte i overgangsalderen på arbeidsplassen. Fire av ti har sett overgangsalder eller symptomer på dette bli behandlet som en vits på arbeidsplassen. Én av ti har sluttet i en jobb på grunn av symptomer på overgangsalder.

Det er min hypotese at mange kvinner faller ut av lederstillinger eller aldri velger ledelse, og noen faller også ut av arbeidslivet. Dette skjer i den fasen av livet hvor vi har opparbeidet lang erfaring og imponerende kompetanse. Britene ligger langt fremme i å organisere arbeidslivet etter dette, og jeg lurer på hvordan tilsvarende tall i Norge hadde sett ut.

Det er ikke mangel på kvinner som vil være ledere, og vi er langt forbi diskusjonen om kvinner er kompetente. Poenget mitt er at mange kvinner ikke har et reelt valg. Grunnen er at forskningen på kvinnehelse er historisk underfinansiert og har vært nærmest ikke-eksisterende i lang tid. Kunnskapen om perimenopause og overgangsalder er svak i bredden av helsevesenet, som er de første til å møte kvinnene når noe i kroppen endrer seg.

Derfor taper også kvinner tid på å bli diagnostisert med angst eller depresjon, før den bakenforliggende årsaken med svingende hormonnivåer identifiseres og behandles. Det er også medisinmangel, og medisinene finnes ennå ikke på blå resept. Videre er det en stor kunnskapsmangel i arbeidslivet.

Dette handler ikke om individet, kvinnen eller om kvinner som gruppe. Det handler om hva samfunnet taper ved å la en fullt kapabel gruppe mennesker stå igjen i veikanten.

Det er sløseri med innsatsvilje og kraft, det er et demokratisk problem når kvinner trekker seg unna ledelse og taper makt, posisjoner og økonomisk påvirkningskraft, fordi de heller må bruke tiden på å gå til fastlegen eller psykologen for tiende gang for å få hjelp til en depresjon som ikke vil løses med kognitiv terapi alene, men med hormonell behandling.

Så det mangler ikke på vilje, jeg tok feil der. Det handler om et reelt valg om å bli. Vi tok glasstaket, og nå synes jeg vi skal ta veggene også.

Publisert 9. oktober 2026