https://www.dn.no/innlegg/ledelse/kvinner/overgangsalder/jeg-trodde-kvinner-bare-ikke-ville-bli-ledere/2-1-2040949

Etter mange år som leder og hr-sjef ser jeg hva som er hovedproblemet for mange kvinnelige ledere i dagens arbeidsliv.

Som 22-åring sto jeg på trappene av arbeidslivet og var sikker på at jeg ville bli leder en dag. Jeg så at mange trakk seg unna ansvaret og trodde kvinner ikke ville inn i ledelse fordi de ikke var interessert, ikke ville, ikke turte. Sånn skulle det ikke bli for meg.

Så naiv kan man være.

I dag er jeg i ferd med å trekke meg ut av ansvaret som hr-sjef for Norges største humanitære organisasjon, det som var drømmejobben min. Jeg har selv fått smake på det som ikke er unikt for meg, men som gjelder mange.

Da jeg ble hr-leder hadde jeg to barn, en syk far og var på full fart inn i perimenopausen. Vifter på pulten til hetetokter og menstruasjonsprodukter på do er topp. Men lederjobben består i stor grad av å bruke sin emosjonelle kapasitet til å regulere og påvirke andre.

For å få det til, må man være godt følelsesmessig regulert selv, og evnen til dette kan bli betydelig påvirket av hormonsvingningene som oppstår under perimenopausen.

Som leder har jeg mange menneskemøter gjennom en dag og i alle møtene er følelsene sentrale, selv om vi sjelden snakker direkte om dem på jobb. Jeg møter medarbeidere og andre ledere på hele skalaen, de gråter, det flommer over av snørr og tårer, til passivt eller utagerende raseri.

Når man møter folk som har sin vanskeligste dag på jobb, da må man være klok, vise vei, og faktisk ha overskudd til nettopp det. Eller når man må selge inn og stå bak noe som andre har bestemt og som man egentlig er uenig i, men det kan man ikke vise til alle.

Samtidig opplever jeg at følelseslivet nærmest lever sitt eget liv, noe som gir utslag i for eksempel en uro og engstelse som jeg ikke har opplevd maken til tidligere, i situasjoner som aldri har vært noe problem før.

Har jeg måttet holde meg fast i bordet under styremøter? Jepp.

Har jeg skjelt ut andre lederkollegaer? Ja. Sa unnskyld etterpå.

Eller hva med å få fullstendig sperre under webinar for 150 andre ledere? Jada. Jeg kjente ikke meg selv igjen.

Så kommer tanken om hvordan dette kan komme til å gå ut over teamet som jeg leder. Jeg blir en dårligere leder enn jeg kunne ha vært. Og når kapasiteten er bånn i bøtta, så er det ikke mye igjen til familien heller.

Dette er én grunn til at kvinner i denne alderen trekker seg unna ansvar, og særlig lederansvar. Det plager meg, for hvem skal da sitte i ledermøtene og peke retning for å skape det arbeidslivet vi trenger i denne livsfasen? Hvem skal da utarbeide og eie budsjettene som sikrer dette?

Og hva med styremøtene, hvem skal sitte der og godkjenne investeringene eller utfordre ledergruppen på å endre strukturen, så kvinner i alle livsfaser kan fortsette å være ambisiøse og ta utfordrende lederroller?

Det er ingen tvil om at vi må fortsette å være ledere, slik at vi kan få til de endringene vi trenger i arbeidslivet. Men hvordan det skal gå til, vet jeg ikke - ennå.

Publisert på dn.no 25. september 2026 kl. 18.07

Vårt team med spesialister på arbeidspsykologi hjelper gjerne din bedrift med å tilrettelegge bedre for kvinnehelse. Les mer her