EMDR forbindes først og fremst med behandling av traumer. Det er også ved PTSD at metoden har sitt sterkeste forskningsgrunnlag. Likevel er det ikke bare diagnosen som avgjør om jeg vurderer EMDR.

Jeg blir særlig interessert i metoden når tidligere erfaringer ser ut til å være aktive i personens liv her og nå. Man kan forstå at faren er over, men fortsatt reagere som om den er nær. Man kan vite at man ikke hadde skyld i det som skjedde, samtidig som skammen sitter fast i kroppen. Andre ganger er det ikke selve minnet som er mest synlig, men måtene personen har lært å beskytte seg på. Det kan være å unngå nærhet, koble bort følelser, kritisere seg selv eller forsøke å ha kontroll på alt.

EMDR gir meg en måte å arbeide med forbindelsen mellom slike erfaringer, reaksjonene de vekker i dag og det personen ønsker å kunne møte annerledes framover.

EMDR står for Eye Movement Desensitization and Reprocessing. På norsk blir det øyebevegelsesdesensitivisering og reprosessering.

Metoden er mest kjent for at pasienten følger terapeutens fingre med blikket mens et belastende minne holdes i oppmerksomheten. Øyebevegelsene er likevel bare én del av behandlingen. EMDR er en strukturert terapiform med åtte faser som blant annet omfatter kartlegging, forberedelse, bearbeiding og oppfølging.

Før vi arbeider med et minne, undersøker vi hva som er vanskelig ved det i dag. Hvilket bilde eller øyeblikk er mest belastende? Hvilke følelser og kroppslige reaksjoner vekkes? Hva tenker personen om seg selv når minnet blir aktivert?

Under bearbeidingen holder pasienten deler av minnet i oppmerksomheten samtidig som blikket følger en bevegelse fra side til side. Den vekselvise stimuleringen kan også gis gjennom lyd eller berøring.

Vi har ikke ett endelig svar på hvorfor EMDR virker. En av de best undersøkte forklaringene handler om arbeidsminnet. Når et belastende minne hentes fram samtidig som arbeidsminnet opptas av øyebevegelser eller en annen oppgave, kan minnet etter hvert oppleves som mindre levende og følelsesmessig intenst. Sannsynligvis virker flere prosesser sammen. EMDR er godt dokumentert ved PTSD, selv om vi fortsatt ikke kjenner alle mekanismene bak behandlingen.

[Se vår hovedside for EMDR-terapi Emdr Oslo]

I arbeidet med EMDR bruker jeg modellen for adaptiv informasjonsbearbeiding, vanligvis forkortet AIP. Den gir en måte å forstå hvorfor noe som er over, fortsatt kan prege følelser, kropp, selvbilde og handlinger.

Ifølge AIP-modellen blir de fleste erfaringer bearbeidet og satt inn i en større sammenheng. Vi tar med oss det vi har lært, mens hendelsen får plass i fortiden. Vi kan huske at noe var skremmende eller smertefullt uten å reagere som om det skjer på nytt.

Sterkt belastende opplevelser kan bli stående mer fast. Senere kan en lukt, et ansiktsuttrykk, et tonefall eller en kroppslig fornemmelse vekke deler av den opprinnelige reaksjonen. Det som skjer i nåtiden, får da med seg noe fra en tidligere situasjon.

I AIP-språket omtales dette gjerne som utilstrekkelig eller maladaptivt bearbeidede minner. Modellen gir ikke en endelig beskrivelse av hvordan minner fysisk lagres i hjernen. Jeg bruker den som en klinisk arbeidshypotese: Kan reaksjonen personen har i dag, forstås bedre i lys av det hun har opplevd tidligere?

Denne måten å tenke på gjelder ikke bare store og avgrensede hendelser. Gjentatte erfaringer kan også forme hvordan vi ser på oss selv og andre. Den som gjennom oppveksten stadig ble kritisert, avvist eller gjort ansvarlig for andres følelser, har kanskje ikke ett bestemt traume å vise til. Erfaringene kan likevel ha skapt en forventning om å gjøre feil, være til bry eller bli forlatt.

Når jeg vurderer EMDR, ser jeg etter forbindelser mellom det personen strever med nå og erfaringer som kan ha vært med på å forme reaksjonen. Noen ganger finnes det et tydelig minne. Andre ganger begynner vi med en situasjon i nåtiden.

En person vet kanskje at det er trygt å holde et foredrag, men får intens hjertebank og et sterkt ønske om å flykte. En annen kjenner skam og panikk når partneren blir stille. Noen blir handlingslammet av kritikk, selv når tilbakemeldingen er vennlig og konkret.

Vi kan da undersøke om reaksjonen har en kjent kvalitet. Kanskje leder den tilbake til en ydmykende episode på skolen, en uforutsigbar forelder eller mange små erfaringer med aldri å være god nok.

Ikke alle vansker kan eller bør forklares ut fra fortiden. Livssituasjon, relasjoner, helse, søvn og belastninger i nåtiden har også betydning.

I noen behandlingsforløp får vi forholdsvis direkte tilgang til et belastende minne. Andre ganger møter vi først en sterk beskyttelsesreaksjon.

Personen kan bli fjern, begynne å analysere, miste kontakten med følelsene eller brått glemme hva som nettopp var viktig. Noen får behov for å skifte tema eller understreke at det som skjedde, egentlig ikke var så alvorlig.

Slike reaksjoner handler sjelden om manglende vilje til å få hjelp. De har ofte hatt en viktig funksjon. Å koble bort følelsene kan ha gjort det mulig å holde ut. Kontroll kan ha gitt en opplevelse av sikkerhet, mens selvkritikk kan ha vært et forsøk på å oppdage egne feil før andre gjorde det.

Jim Knipe beskriver i EMDR Toolbox hvordan AIP-modellen kan brukes i arbeidet med psykologiske forsvar og beskyttelsesstrategier. Denne forståelsen åpner for flere veier inn i behandlingen.

Noen ganger arbeider vi med det belastende minnet først. Når minnet ikke lenger vekker den samme frykten, skammen eller avmakten, kan behovet for å unngå eller kontrollere avta. Beskyttelsen roer seg fordi situasjonen den skulle beskytte mot, ikke lenger oppleves like nær.

Andre ganger må vi begynne med selve beskyttelsen. Personen kan være redd for å huske, kjenne etter eller miste kontrollen. Da undersøker vi hva reaksjonen forsøker å forhindre, og hvorfor den en gang ble nødvendig. Målet er ikke å bryte ned forsvaret, men å forstå det og skape nok trygghet til at personen ikke trenger å beskytte seg på samme måte.

Etter hvert kan det bli mulig å nærme seg erfaringene som ligger bak.

EMDR har sitt tydeligste forskningsgrunnlag i behandling av PTSD. Metoden anbefales i internasjonale retningslinjer og kan brukes etter både enkeltstående og gjentatte traumatiske hendelser.

Ved kompleks PTSD og andre sammensatte traumetilstander må behandlingen tilpasses den enkelte. Noen kan arbeide ganske direkte med belastende minner. Andre trenger mer tid til å forstå egne reaksjoner, etablere trygghet eller øve på å være i kontakt med et minne uten å miste forankringen i nåtiden. Dissosiasjon, selvskading, rusproblemer og store vansker med følelsesregulering kan få betydning for tempoet og hvordan behandlingen legges opp.

Jeg vurderer også EMDR ved andre psykiske vansker dersom bestemte erfaringer ser ut til å ha en sentral plass i problemet.

Ved panikklidelse kan det være aktuelt å arbeide med minnet om det første eller mest skremmende panikkanfallet. For noen er selve anfallet blitt en traumatisk erfaring. Kroppslige fornemmelser som økt puls, svimmelhet eller tung pust kan senere vekke minnet om å miste kontroll, besvime, dø eller bli fanget uten å få hjelp.

I EMDR kan arbeidet rettes mot tidligere panikkanfall, situasjoner som utløser angst i dag, og forestillinger om framtidige anfall. Det finnes studier som tyder på at EMDR kan redusere panikksymptomer. Forskningsgrunnlaget er likevel ikke like stort som for kognitiv atferdsterapi, som fortsatt er en sentral og godt dokumentert behandling ved panikklidelse.

Ved andre angstlidelser kan tidligere erfaringer også være relevante. Sosial angst kan være knyttet til minner om ydmykelse eller avvisning, mens enkelte fobier oppstår etter en konkret skremmende hendelse. EMDR kan da være én vei inn til disse minnene. Eksponering og kognitiv terapi har samtidig et sterkere og bredere forskningsgrunnlag ved mange angstlidelser.

Valget av behandling bør derfor ikke bygge på en antakelse om at all angst skyldes ubearbeidede minner. Hos noen står frykten for bestemte kroppslige reaksjoner eller situasjoner sentralt og bør møtes gjennom eksponering. Hos andre er forbindelsen til en tidligere hendelse så tydelig at EMDR kan være relevant, enten alene eller som del av et større behandlingsforløp.

Depresjon kan ha mange årsaker og opprettholdende faktorer. Belastninger i nåtiden, biologisk sårbarhet, tap av aktivitet, ensomhet, søvnproblemer og langvarig stress kan alle spille en rolle.

Hos noen er depressive plager også tett knyttet til bestemte erfaringer. Minner om avvisning, nederlag, tap eller hjelpeløshet kan bidra til forestillinger som «jeg får ikke til noe», «jeg er ikke verdt å være glad i» eller «ingenting kommer til å forandre seg». Når slike erfaringer har en sentral plass i depresjonen, kan EMDR inngå i behandlingen.

Nyere studier har funnet lovende resultater for EMDR ved depressive symptomer. Forskningsfeltet er likevel sammensatt. Studiene omfatter ulike pasientgrupper, og flere deltakere har hatt traumehistorikk eller andre samtidige vansker. EMDR har derfor ikke den samme etablerte plassen ved depresjon som ved PTSD.

Jeg vurderer metoden ut fra personens historie og hva som ser ut til å holde plagene ved like, ikke ut fra depresjonsdiagnosen alene.

Tidlige og gjentatte relasjonelle erfaringer kan forme mer enn avgrensede symptomer. De kan påvirke hvordan personen oppfatter seg selv, hva hun forventer av andre, og hvordan hun reagerer på nærhet, avstand, kritikk og konflikt.

Den som har erfart at egne behov blir møtt med irritasjon, kan lære å gjøre seg liten. Gjentatt avvisning kan gjøre at nærhet både lengtes etter og oppleves som farlig. Et barn som måtte passe på stemningen hjemme, kan som voksen føle seg ansvarlig for andres reaksjoner.

Slike mønstre kan inngå i personlighetsrelaterte vansker, men har sjelden én enkel forklaring. Temperament, utviklingsbetingelser, relasjoner og senere livserfaringer virker sammen. AIP-modellen gir én mulig inngang ved å undersøke om bestemte minner fortsatt bidrar til å holde mønstrene fast.

EMDR kan da rettes mot erfaringer knyttet til sterk skam, mistillit, avvisningsfølsomhet, følelsesmessig overveldelse eller vedvarende unngåelse. Hensikten er ikke å fjerne et personlighetstrekk, men å redusere virkningen av erfaringer som begrenser personens handlingsrom.

Det har kommet lovende forskning på EMDR ved personlighetsforstyrrelser, også hos personer uten samtidig PTSD. Kunnskapsgrunnlaget er likevel langt mindre enn ved PTSD. Vi vet foreløpig mindre om langtidseffektene og om hvordan EMDR står seg mot etablerte behandlinger for personlighetsforstyrrelser.

I slike forløp ser jeg EMDR som en mulig del av en bredere behandling. Den terapeutiske relasjonen, personens følelsesregulering og det som skjer i livet utenfor terapirommet, må også få plass.

Jeg velger ikke EMDR bare fordi en person har fått en bestemt diagnose. To mennesker med panikklidelse kan trenge ulik behandling, på samme måte som to mennesker med depresjon eller PTSD kan ha svært forskjellige historier.

Spørsmålet er hvilke erfaringer, situasjoner og reaksjonsmønstre som ser ut til å holde vanskene ved like. Deretter må vi vurdere om EMDR gir en meningsfull vei inn i dette, om personen ønsker å arbeide på denne måten, og om behandlingen kan gjennomføres innenfor en trygg ramme.

En metode kan ha støtte i forskning uten å være riktig for alle som har den aktuelle diagnosen. Den kan også være klinisk relevant ved en tilstand der forskningsgrunnlaget foreløpig er begrenset. Da blir det særlig viktig å være åpen om usikkerheten og følge med på om behandlingen faktisk hjelper.

Noen foretrekker en mer samtalebasert behandling. Andre trenger først hjelp med en akutt livssituasjon, søvn, rusproblemer, selvskading eller andre forhold som gjør minnebearbeiding vanskelig å gjennomføre.

Sterk dissosiasjon og komplekse traumereaksjoner krever grundig kartlegging. Behandlingen må legges opp slik at personen klarer å være i kontakt med både det belastende materialet og situasjonen her og nå. Tempoet vil derfor variere.

Hvis bearbeidingen står fast, reaksjonene blir overveldende eller målminnet ikke ser ut til å ha den betydningen vi antok, må vi undersøke forståelsen vår på nytt. EMDR skal ikke bli en utholdenhetsprøve eller en metode vi fortsetter med bare fordi vi først har valgt den.

EMDR visker ikke ut det som har skjedd. Personen husker fortsatt hendelsen og kan fremdeles oppleve den som vond, urettferdig eller krenkende. Det som kan forandre seg, er hvordan minnet virker i nåtiden.

Det kan bli mulig å tenke på hendelsen uten straks å bli trukket inn i den samme frykten, skammen eller avmakten. Kroppen reagerer kanskje mindre kraftig, og gamle konklusjoner som «jeg er hjelpeløs», «det var min skyld» eller «jeg kan ikke stole på noen» kan miste noe av grepet.

For meg er EMDR derfor mer enn en teknikk for å dempe ubehaget ved et minne. Metoden gir en måte å arbeide med erfaringer som fortsatt påvirker hvordan personen oppfatter seg selv, andre mennesker og verden rundt seg.

Noen ganger begynner vi med selve traumeminnet. Andre ganger begynner vi med beskyttelsen som gjør det vanskelig å komme nær.

Begge deler forteller noe viktig om hva personen har vært nødt til å håndtere.

Om arbeidet med teksten: Artikkelen er utviklet med støtte fra generativ kunstig intelligens til struktur, språkbearbeiding og kildearbeid. Forfatteren har faglig vurdert, redigert og godkjent innholdet og står ansvarlig for den publiserte teksten.

Publisert 13. oktober 2026