Personene og situasjonene i denne artikkelen er fiktive. Teksten bygger på gjenkjennelige erfaringer og kliniske problemstillinger.

Mari rydder av bordet etter at foreldrene hennes har gått.

Før besøket spurte Erik flere ganger hvor lenge de skulle bli. Han minnet henne på at han hadde hatt en krevende uke, og sukket da hun fortalte at de skulle spise middag sammen.

Under måltidet svarte han kort når moren hennes stilte spørsmål. Han så ofte på telefonen og gikk fra bordet mens de andre fortsatt spiste. Da faren hennes foreslo en ny middag, sa Erik at de fikk se hvor mye de orket fremover.

Nå står han ved kjøkkenbenken og heller vann i et glass.

«Du var ganske avvisende i kveld», sier Mari.

Han ser overrasket på henne.

«Hva snakker du om?»

Hun nevner telefonen, de korte svarene og kommentaren om neste besøk.

«Jeg var hyggelig hele kvelden. Det var du som var anspent. Du satt bare og fulgte med på meg for å finne noe å kritisere.»

Mari forsøker å hente frem middagen på nytt. Kanskje han bare var sliten. Kanskje foreldrene hennes ikke la merke til noe. Hun kjenner at forklaringen hun hadde for noen sekunder siden, begynner å gli fra henne.

«Jeg vil bare at familien min skal kunne komme hit uten at det blir dårlig stemning», sier hun.

Erik setter glasset hardt på benken.

«Der kom den igjen. Du fremstiller meg som problemet fordi du aldri klarer å si nei til foreldrene dine.»

Samtalen handler ikke lenger om hvordan han oppførte seg. Den handler om hvorvidt Mari er urimelig, illojal og for følsom.

Neste gang moren spør om de kan komme, sier Mari at helgen ikke passer.

En grense forutsetter ikke enighet. Den forutsetter likevel at begge kan anerkjenne den andre som et menneske med et eget perspektiv.

Mari forsøker å si noe om hvordan hun vil ha det i sitt eget hjem. Erik svarer som om ønsket hennes er en anklage han må forsvare seg mot. Oppmerksomheten flyttes fra det hun tar opp til feil ved henne.

Dette kan skje på flere måter. Grensen kan beskrives som egoistisk. Minnet hennes kan bestrides. Reaksjonen hennes kan forklares som overfølsomhet. Et nei kan møtes med kulde, skyldpåføring eller en diskusjon som varer til hun gir etter.

Til slutt bruker hun mer energi på å formulere seg uangripelig enn på å undersøke hva hun selv ønsker.

Ordet «narsissist» brukes ofte om mennesker som er selvopptatte, vanskelige eller sårende. Klinisk er bildet mer sammensatt.

Narsissistiske trekk finnes i varierende grad og kan bli tydeligere når selvfølelsen trues. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en diagnose som krever en grundig vurdering av et vedvarende mønster på tvers av situasjoner. Noen scener fra et forhold er ikke tilstrekkelig til å avgjøre om en person har denne diagnosen.

Kontrollerende og krenkende atferd krever heller ingen bestemt diagnose. En person kan ha sterke narsissistiske trekk uten å utøve psykisk vold. En annen kan begrense og bryte ned partneren uten å ha en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

For Mari er det mer relevant å undersøke hvordan forholdet fungerer: Hva skjer når de er uenige? Finnes det plass til to perspektiver? Kan Erik innrømme feil uten at selvbildet rakner? Blir hun møtt som et eget menneske, eller først og fremst vurdert ut fra hvilken funksjon hun har for ham?

Psykologen Nancy McWilliams beskriver narsissistisk fungering som sterkt organisert rundt regulering av selvfølelse. Skam, sårbarhet og frykt for å bli avslørt som utilstrekkelig kan ligge bak en sterk opptatthet av prestasjon, status og hvordan man fremstår.

Idealisering og devaluering kan være sentrale forsvarsmekanismer. Mennesker, steder og valg rangeres som imponerende eller pinlige, overlegne eller mindreverdige. Når personen identifiserer seg med noe som idealiseres, kan det styrke selvfølelsen. Det som truer bildet, kan bli kritisert eller nedvurdert.

I et parforhold kan dette skape et klima av kontinuerlig vurdering.

Erik sier ikke nødvendigvis at Mari kler seg stygt. Han forteller at den blå kjolen får henne til å se «ordentlig elegant» ut, mens klær han ikke liker, møtes med et lite smil eller spørsmålet: «Skal du gå med den?» Når hun klipper håret slik han foretrekker, møter han henne med oppmerksomhet og varme. Når hun velger annerledes, merker hun en avstand som er vanskelig å påvise.

Komplimentene kan føles gode og være oppriktig ment. Samtidig lærer Mari at anerkjennelsen har en retning. Enkelte sider av henne gir nærhet. Andre blir oversett, korrigert eller gjort litt pinlige.

Etter hvert står hun foran klesskapet og forsøker ikke å finne ut hva hun liker. Hun forsøker å se seg selv med blikket hans.

Nære relasjoner har betydning for selvfølelsen. Vi blir stolte av dem vi elsker, og vi trenger å bli sett og verdsatt.

Problemet oppstår når partneren hovedsakelig får betydning gjennom det hun tilfører den andres selvbilde. Utseendet, meningene, vennene og prestasjonene hennes kan da oppleves som en del av hans egen presentasjon utad.

Mari blir høyt verdsatt når hun er den interessante, vakre og lojale ektefellen Erik ønsker å identifisere seg med. Hennes selvstendighet blir vanskeligere å tåle når den fører henne i en retning han ikke har valgt.

Barna kan møte det samme. En prestasjon gir sterk stolthet når den bekrefter bildet av familien. Et barn som velger «feil» aktivitet, strever på skolen eller oppfører seg annerledes enn forventet, kan vekke uforholdsmessig irritasjon eller skam.

Omsorgen blir ikke nødvendigvis borte. Den blir blandet med et krav om at de nærmeste skal passe inn.

Tidlig i forholdet opplevde Mari at Erik så noe helt spesielt i henne.

«Du er ikke som andre», sa han. «Du er den eneste jeg virkelig kan snakke med.»

Hun følte seg valgt og forstått. Senere oppdaget hun at plassen var mindre trygg enn hun hadde trodd. Når hun støttet ham, var hun klok og lojal. Når hun var uenig, forsto hun plutselig ingenting, lot seg påvirke av familien eller skapte problemer av bagateller.

Psykiateren Otto Kernberg beskriver hvordan idealisering og devaluering kan beskytte et grandiost, men sårbart selvbilde. Når kritikk utløser sterk skam, kan det bli vanskelig å holde fast ved et sammensatt bilde av både seg selv og den andre. Partneren går fra å være den som bekrefter ens verdi, til den som truer den.

Ikke enhver forelskelse eller senere skuffelse er narsissistisk. Det er vanlig å idealisere den andre tidlig i et forhold, og alle kan si urimelige ting i konflikt. Det avgjørende er hvor fast mønsteret er, om det finnes rom for reparasjon, og om partneren får beholde sin verdi når hun er uenig.

Gaslighting brukes ofte som et annet ord for løgn eller uenighet. En partner som husker en samtale annerledes, driver ikke nødvendigvis med gaslighting.

I denne artikkelen brukes begrepet om et mønster der én person gjentatte ganger undergraver den andres tillit til egen hukommelse, fortolkning eller dømmekraft. Over tid blir hun mer avhengig av hans versjon av det som skjer.

Etter middagen sier Erik ikke bare at han opplevde besøket annerledes. Han gjør Maris reaksjon til bevis på at det er hennes dømmekraft som svikter. Hun er anspent, på vakt og ute etter å kritisere. Hans egen atferd forsvinner ut av samtalen.

Neste gang hun tar opp en hendelse, forsøker hun å huske den helt nøyaktig. Hun gjengir ordene i riktig rekkefølge og forklarer tonefallet. Erik finner et avvik, en overdrivelse eller en detalj hun ikke kan bevise. Samtalen blir en rettssak der hun både er anklager og tiltalt.

Etter hvert begynner hun å skrive ned samtaler. Hun spør en venn om hun virker for følsom. Hun kjenner lettelse når noen andre har vært til stede og kan bekrefte hva som skjedde.

Tapet handler ikke bare om selvtillit. Hun mister gradvis tilliten til sin egen erfaring.

Erik forbyr sjelden Mari å gjøre noe. Han sier at hun selvfølgelig kan dra ut med venninnene.

Så blir han stille.

«Det går fint», sier han. «Jeg hadde bare gledet meg til at vi skulle få en kveld sammen.»

En slik setning kan være et ærlig uttrykk for skuffelse. Den får en kontrollerende funksjon når den inngår i et gjentatt mønster der Maris valg utløser kulde, anklager eller langvarig misnøye. Hun har formelt fått velge, men valget blir følelsesmessig sanksjonert.

Skyldinduksjon fungerer ofte nettopp slik. Personen trenger ikke gi en ordre. Han gjør sitt eget ubehag til hennes ansvar, og hun lærer å forebygge reaksjonen ved å begrense seg selv.

Til slutt trenger Erik knapt å protestere. Mari takker nei til vennene før hun har snakket med ham, kjøper klær hun vet at han liker, og forteller familien at de har det travelt. Kontrollen er blitt en del av hennes egen planlegging.

Mari tror lenge at problemet ligger i måten hun kommuniserer på. Hvis hun bare er roligere, mer konkret og mindre anklagende, vil Erik forstå henne.

Hun begynner med å anerkjenne hvor sliten han er. Hun bruker eksempler, unngår ordene «alltid» og «aldri» og forsikrer ham om at hun ikke mener han er et dårlig menneske.

Likevel ender samtalen på samme sted.

Grensesetting i et gjensidig forhold bygger på at begge kan anerkjenne at den andre har et eget perspektiv, også når de er uenige. Dersom Erik opplever Maris grense som en krenkelse, kan flere forklaringer gi ham mer materiale å avvise, korrigere eller bruke mot henne. Han kan forstå hva hun ber om uten å anerkjenne hennes rett til å be om det.

Når Mari stadig forsøker å bevise at grensen hennes er rimelig, blir også grensen gjort avhengig av Eriks godkjenning. Hun kan i stedet beskrive hva hun selv vil gjøre dersom samtalen fortsetter på samme måte:

«Hvis du omtaler familien min nedsettende, avslutter jeg samtalen.»

«Jeg snakker gjerne om hva som skjedde, men ikke mens du kaller meg ustabil.»

Dette er ikke et nytt argument som skal overbevise Erik. Det er en avgrensning av hva Mari selv vil delta i.

Ingen formulering kan skape gjensidighet hos en person som ikke vil eller klarer å møte partneren som et selvstendig menneske. Grenser kan synliggjøre problemet, men kan ikke alene forandre den andre.

I noen forhold fører tydelighet til samtale, ansvar og gradvis endring. I andre blir grensene møtt med sterkere press, overvåking, økonomiske begrensninger, trusler eller forsøk på å isolere partneren. Da er situasjonen mer alvorlig enn en fastlåst kommunikasjonsform.

Kontrollerende atferd beskriver et mønster der den ene gradvis begrenser den andres handlingsrom og selvstendighet. Psykisk vold kan blant annet omfatte nedvurdering, trusler, isolasjon, overvåking og systematisk undergraving av den andres virkelighetsforståelse. Forskning viser en sammenheng mellom det å bli utsatt for slik kontroll og symptomer på depresjon og posttraumatisk stress.

Det er heller ikke alltid trygt å sette hardere grenser. Dersom partneren reagerer med trusler, vold, økt kontroll eller fryktinngytende atferd, bør sikkerhet vurderes før konfrontasjon. Da kan støtte utenfor forholdet være viktigere enn enda en samtale hjemme.

Mari har brukt lang tid på å spørre seg selv om Erik har rett. Et annet spørsmål kan være mer hjelpsomt:

Hva gjør dette mønsteret med meg, og kan jeg leve godt med det over tid?

Hun kan legge merke til om hun stadig overvåker humøret hans, skjuler ufarlige valg, trekker seg fra andre eller trenger vitner for å stole på egne minner. Hun kan undersøke hvilke sider av seg selv som har fått mindre plass siden forholdet begynte.

Kontakt med venner og familie kan gi henne tilgang til andre perspektiver enn hans. Å skrive ned hendelser kan hjelpe henne med å holde fast ved forløpet. En psykolog kan bidra til å undersøke mønsteret uten å bestemme på hennes vegne hva hun skal gjøre.

Hva som faktisk ble sagt og gjort, kan være viktig. Mari trenger likevel ikke bevise den eneste riktige fortolkningen av hver hendelse før hun kan ta sin egen erfaring på alvor. Ubehaget hennes er i seg selv informasjon. Hun kan spørre om hun får være seg selv i forholdet, om grensene hennes blir respektert, og om dette er en hverdag hun kan bli værende i uten gradvis å miste kontakten med seg selv.

Det kan være nyttig å snakke med en psykolog dersom du stadig tviler på egen hukommelse og dømmekraft, organiserer livet rundt partnerens reaksjoner eller opplever at grensene dine møtes med nedvurdering, skyldpåføring og omskrivning av hendelser.

Parterapi kan være nyttig når begge ønsker å undersøke mønsteret og kan ta ansvar for egen atferd. Ved vold, trusler eller omfattende kontroll må man først vurdere om parterapi er trygt og egnet. Individuell støtte kan da være et bedre første steg.

Ved vold eller frykt kan man kontakte krisesenteret i kommunen. Krisesentrene gir råd og hjelp også til personer som ikke trenger et sted å bo. Ved akutt fare skal man ringe 112.

Mari trenger ikke få Erik til å godta hennes versjon før hun tar sine egne erfaringer på alvor.

Spørsmålet er ikke bare hvem som har rett om hver enkelt hendelse. Det er om forholdet gir henne plass til å være et helt menneske.