Jeg liker bare å ha kontroll

Jeg har alltid vært den som har kontroll. Den som vet når toget går før de andre har bestemt seg for hvilken avgang de skal ta. Den som har sjekket menyen før vi kommer til restauranten, funnet parkeringshus i nærheten og lagret adressen i kartet. Skal vi reise, har jeg pakket dagen før, gjerne med en liste. Passet ligger i en egen lomme. Laderen er med. Jeg har smertestillende, plaster, ekstra hårstrikk og en powerbank som alltid er fulladet.

Folk ler litt av det og sier at det er deilig å reise med meg fordi jeg har tenkt på alt. Jeg ler også og sier at jeg bare liker å ha kontroll. Det har vært en ganske god forklaring i mange år, fordi den høres så uskyldig ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt engstelig. Ikke får jeg panikkanfall eller ikke er jeg redd for å møte mennesker. Jeg går på jobb, holder presentasjoner, reiser, trener og har et sosialt liv. Jeg gjør det jeg skal, ofte mer enn det jeg skal. Sett utenfra ser jeg nok mest pliktoppfyllende ut. Effektiv. Strukturert. En sånn person det er greit å ha med seg når noe skal organiseres.

Det folk ikke ser, er hvor ubehagelig det kan være når jeg ikke vet hva som skal skje.

Hvis noen spør om jeg vil bli med ut på fredag, vil jeg helst vite hvor vi skal, hvem som kommer, når vi møtes, om vi skal spise først og hvordan vi kommer oss hjem. Når svaret er «vi ser det an», kjenner jeg det med en gang. En liten stramming i brystet. En irritasjon jeg ikke helt forstår. Ofte ender jeg med å si at jeg har litt mye den kvelden.

Jeg liker heller ikke å sitte på med andre hvis jeg kan kjøre selv. Det er lettere å ha egen bil, for da kan jeg dra når jeg vil. Jeg slipper å være avhengig av at noen andre synes det er på tide å gå, og jeg trenger ikke forklare hvorfor jeg plutselig blir sliten eller vil hjem. Alt dette har jeg i årevis forklart som praktisk sans.

Sannheten er at det føles tryggere å vite at jeg kan komme meg ut.

Jeg planlegger langt frem fordi fremtiden blir lettere å holde ut når den allerede har fått en form. Avtaler ligger i kalenderen med adresser og tidspunkter. Reiseruten sjekkes kvelden før, selv om jeg har kjørt samme vei mange ganger. Jeg ser på værmeldingen flere ganger før en tur og tar med klær for vær som sannsynligvis ikke kommer. Skal jeg et sted jeg aldri har vært, kan jeg finne bygget på kartet på forhånd. Jeg vil vite hvor inngangen er. Hvor toalettet ligger. Hvor bilen kan stå.

Det er jo bare fornuftig, har jeg tenkt.

Det er jo lurt å være forberedt.

Problemet er at jeg aldri blir ferdig med å forberede meg. Det finnes alltid én ting til som kan sjekkes, én ting til som kan gå galt, en plan B som kanskje burde hatt en plan C.

Kjæresten min sier ofte at det ordner seg. Han mener det godt. For ham er setningen nesten beroligende, mens jeg kjenner det motsatte. Hvordan vet du det? Hva gjør vi hvis det ikke ordner seg? Han kan bestille en flyreise uten å sjekke hvordan vi kommer oss fra flyplassen til hotellet. Han kan gå hjemmefra med 14 prosent batteri og reise på ferie uten å vite hvor vi skal spise første kvelden.

Jeg forstår oppriktig ikke hvordan han klarer det.

Irritasjonen min mot ham har noen ganger vært ganske stygg. Jeg kan bli skarp i stemmen og si at han er uansvarlig, at jeg må tenke på alt, at ingenting hadde blitt ordnet hvis ikke jeg tok ansvar. Først mye senere har jeg skjønt at sinnet ofte kommer noen sekunder etter frykten. Han sier «vi finner ut av det når vi kommer dit», mens kroppen min hører: Du har ingen kontroll. Du vet ikke hva som skal skje. Du kan ikke komme deg unna hvis dette blir for mye.

Det er også ubehagelig å innse hvor mye jeg har sagt nei til. Ikke store ting, men små invitasjoner som sakte former et liv. En spontan middag etter jobb fordi jeg allerede hadde sett for meg kvelden hjemme. En helgetur som kom for brått. Å bli igjen etter en fest når noen foreslo å dra videre. Å reise et sted uten at alt var bestilt på forhånd.

Jeg har alltid hatt gode grunner. Enten er jeg sliten eller jeg har mye å gjøre. Det passer dårlig akkurat nå. Noen ganger har det vært sant. Andre ganger har sannheten vært mye mindre flatterende.

Jeg visste ikke hva som kom til å skje, og det skremte meg.

Det rare er at kontrollen virker. Når jeg planlegger, roer kroppen seg. Når jeg sjekker, kjenner jeg meg tryggere. Når reservasjonen ligger inne, toget går som det skal, tanken er full og telefonen er ladet, slipper noe taket. Bare for en liten stund.

Så begynner det igjen.

Har jeg husket nøklene? Hva hvis trafikken er verre enn forventet? Burde vi dra ti minutter tidligere? Hva hvis hotellet ikke finner bookingen?

Jeg vet at dette ikke er farlige ting. Det gjør det nesten verre. Hodet mitt vet at en forsinkelse ikke er en katastrofe, mens kroppen reagerer som om den prøver å redde meg fra noe.

For noen måneder siden skulle jeg på helgetur med tre venninner. Jeg hadde gledet meg lenge. Alt var bestilt. Togbilletter, hotell og middag første kveld. Værmeldingen var sjekket, sekken var pakket, og jeg visste hvor lang tid det tok å gå fra stasjonen til hotellet.

På vei dit ble toget stående. Først ti minutter, så tjue. Til slutt kom meldingen om at avgangen var innstilt og at vi måtte gå av på en stasjon jeg aldri hadde vært på.

Venninnene mine tok det overraskende lett. En av dem begynte å le og sa at dette kom til å bli en historie vi kunne fortelle senere. En annen fant frem telefonen og lette etter alternative avganger. Noen foreslo taxi til neste stasjon.

Jeg stod ved siden av dem og kjente at kroppen min gikk i stykker på innsiden.

Pusten ble kort. Hendene begynte å prikke. Det brant i ansiktet. Jeg prøvde å høre hva de sa, men lydene rundt meg ble rare og fjerne. Det eneste jeg klarte å tenke var at planen var borte. Alt jeg hadde brukt tid på å sikre, var plutselig ute av hendene mine.

Det var ikke farlig.

Ingen var syke. Ingen var skadet. Ingen hadde dødd.

Jeg visste det.

Likevel kjente jeg tårene presse på så hardt at jeg ble livredd for at de andre skulle se dem. Jeg sa at jeg måtte på toalettet og låste meg inn på et lite stasjonstoalett.

Så begynte jeg å gråte.

Ikke stille og pent. Jeg lente meg over vasken og prøvde å få pusten ned i magen mens jeg skammet meg over meg selv. Et voksent menneske som stod og hulket fordi et tog var innstilt.

Jeg så meg selv i speilet og tenkte at dette er fullstendig idiotisk.

Samtidig klarte jeg ikke å stoppe.

Det var kanskje første gang jeg forstod at dette ikke bare handlet om å være organisert.

Jeg hadde trodd at jeg var god på å ha kontroll. Sannheten var kanskje at jeg hadde blitt dårlig på å ikke ha den.

Den tanken forsvant ikke etter turen. Jeg begynte å legge merke til ting jeg tidligere hadde kalt personlighet. Hvor ofte jeg sjekket kalenderen. Hvor fort jeg ble irritert når planer endret seg. Hvor mye jeg forberedte samtaler i hodet før jeg skulle ha dem, og hvor mange svar jeg hadde klare på spørsmål ingen ennå hadde stilt.

Jeg kunne bruke timer på hendelser som ikke hadde skjedd.

Hvis jeg bare tenkte gjennom alle mulighetene, kunne jeg kanskje forhindre ubehaget før det kom.

Det fungerer selvfølgelig ikke.

Livet lar seg ikke sikre på den måten.

Folk blir forsinket. Planer endres. Noen blir syke. Forhold tar slutt. Jobber forsvinner. Mennesker sier ting man aldri hadde forestilt seg at man skulle høre.

Jeg tror det er dette jeg hele tiden har prøvd å beskytte meg mot. Ikke nødvendigvis katastrofen i seg selv, men følelsen av ikke å vite hva som kommer.

Det er en sårbarhet i den følelsen som jeg har vært dårlig til å tåle.

Kontroll har vært måten jeg har sluppet å kjenne den på.

Det vanskeligste har vært å innse at kontrollen også har kostet meg noe. Den har gjort verden tryggere, men mindre. Jeg har brukt så mye tid på å forberede meg på livet at jeg noen ganger nesten ikke har vært til stede i det. Jeg har dratt tidlig fra ting jeg egentlig ville bli på, sagt nei fordi noe føltes for uforutsigbart og vært fysisk til stede mens hodet allerede planla veien hjem.

Jeg har også gjort andre mennesker ansvarlige for uroen min. Når kjæresten min ikke planla slik jeg ønsket, gjorde jeg roen hans til problemet. Når venner var spontane, kalte jeg dem rotete. Det var lettere enn å si at jeg ble redd.

Noe av det vondeste er kanskje hvor lenge ingen så det, heller ikke jeg.

For angst ser ikke alltid redd ut.

Noen ganger ser den ut som kontroll.

Som punktlighet, ansvar eller som en person som har pakket plaster, lader og smertestillende til alle andre.

Ingen spør den personen om hun er redd.

Hun ser jo ut som den som har oversikt.

Jeg øver meg på å gjøre ting annerledes nå. Ikke på å bli et menneske som aldri planlegger, for jeg liker fortsatt lister og kommer sannsynligvis alltid til å vite hvor passet mitt er. Det jeg prøver på, er å merke når planleggingen går fra å være praktisk til å bli en måte å roe ned angsten på.

Noen ganger lar jeg være å sjekke én gang til.

Jeg lar kjæresten bestemme restauranten uten å lese menyen først. Jeg lar telefonen gå ned på et batterinivå som tidligere ville gjort meg urolig. Små ting, egentlig. Likevel føles de ikke små for meg.

Forrige uke spurte en venninne om jeg ville bli med på noe etter jobb. Jeg spurte hva vi skulle, og hun svarte at hun ikke visste helt ennå.

Vanligvis ville jeg kjent irritasjonen komme og funnet en grunn til å si nei.

Denne gangen skrev jeg bare ja.

Uroen kom med én gang, og jeg lot den være der.

Kvelden ble ikke fantastisk. Vi endte på et sted jeg aldri ville valgt selv, maten var helt grei, og jeg kom senere hjem enn planlagt. Ingenting spesielt skjedde.

Da jeg lå i sengen etterpå, slo det meg hvor mye av livet mitt jeg hadde prøvd å forsikre meg mot.

Jeg hadde vært et sted uten å vite helt hvordan kvelden skulle bli.

Ingen plan reddet meg.

Ingen plan var nødvendig.

Jeg var urolig, og jeg dro likevel.

Kanskje er det dette jeg prøver å lære nå. Ikke at alt kommer til å ordne seg, for det kan ingen love. Jeg prøver å lære at jeg ikke trenger å vite at alt ordner seg for å klare å stå i det som kommer.

Publisert 22. september 2026

Historien er fortalt av Carina Wang Baksaas, med hjelp av KI til formulering.